Norsk - Job - 17

17:1  Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.

17:2  Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

17:3  Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag?

17:4  Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

17:5  Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øine skal tæres bort.

17:6  Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

17:7  Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

17:8  Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

17:9  men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

17:10  Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

17:11  Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

17:12  Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

17:13  Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

17:14  roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

17:15  hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

17:16  Til dødsrikets bommer farer de ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.