JOB
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42
Chapter 14
| Job | Norsk | 14:2 | Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand. | |
| Job | Norsk | 14:5 | Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride, | |
| Job | Norsk | 14:6 | så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag! | |
| Job | Norsk | 14:7 | For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke; | |
| Job | Norsk | 14:9 | så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre. | |
| Job | Norsk | 14:10 | Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da? | |
| Job | Norsk | 14:11 | Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut, | |
| Job | Norsk | 14:12 | så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn. | |
| Job | Norsk | 14:13 | Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! | |
| Job | Norsk | 14:14 | Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom; | |
| Job | Norsk | 14:15 | du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges. | |
| Job | Norsk | 14:19 | som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet; | |
| Job | Norsk | 14:20 | du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare. | |
| Job | Norsk | 14:21 | Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var. | |