NorBroed - Acts

Chapter 1

1:1  Virkelig, det første regnskapet gjorde jeg angående alle ting, O! Teofilus (venn av gud), som Jesus både begynte å gjøre og lære bort,

1:2  inntil dagen han ble tatt opp, idet han hadde befalt utsendingene, gjennom hellig ånd, hvilke han utvalgte.

1:3  For hvem han også fremstilte seg selv levende etter hans lidelse, med mange bevis, gjennom førti dager idet han ble sett av dem, og talte de ting angående guds kongerike.

1:4  Og idet han var flokket sammen med dem påbydde han dem å ikke skilles fra Jerusalem (sette dere dobbel fred), men å vente på farens løfte, som dere hørte av meg;

1:5  fordi Johannes (YHWH er en nådig giver), virkelig, døpte med vann, men dere skal bli døpt med hellig ånd ikke mange dager etter disse dagene.

1:6  Virkelig, derfor idet de kom sammen, spurte de ham, mens de sier, Herre, om du gjenoppretter kongeriket for Israel (han skal være en prins av gud) på denne tiden?

1:7  Og han sa til dem, Det er ikke deres å vite tider eller stunder som faren la i sin egen makt;

1:8  men dere skal motta kraft, idet den hellige ånd er kommet på dere, og dere skal være vitner om meg i både Jerusalem og i hele Judea (han skal bli roset) og Samaria (formynderskap) og inntil jordens siste.

1:9  Og da han hadde sagt disse ting, idet de så, ble han hevet, og en sky tok ham opp fra øynene deres.

1:10  Og når, idet de var stirrende på himmelen idet han gikk bort, se! to menn stod ved siden av dem i hvit kledning,

1:11  som også sa, Menn, Galileere, hvorfor har dere stått og sett på himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen skal komme på den måten som måten dere så ham gå til himmelen.

1:12  Da vendte de tilbake til Jerusalem fra det berg som kalles av oliven, som er nær Jerusalem, som har en sabbats reise.

1:13  Og da de hadde gått inn, gikk de opp til overetasjen, hvor de var boende, både Peter (en klippe eller en stein) og Jakob (fortrenger) og Johannes og Andreas (mandig), Filip (som elsker hester) og Tomas (en tvilling), Bartolomeus (sønner av Tolmai) og Matteus (gave fra YHWH), Jakob av Alfeus (vekslende) og Simon (som hører) den Nidkjære, og Judas (han skal bli roset) av Jakob.

1:14  Alle disse holdt ut enstemmig i bønnen og begjæringen, med kvinner og Maria (deres opprør), Jesu mor, og med brødrene hans.

1:15  Og i disse dagene, da Peter hadde stått opp midt blant disiplene, sa han; óg ved navn var flokken på det samme sted omkring hundre og tjue;

1:16  Menn, brødre, denne skriften måtte bli fullført, som den hellige ånd forutsa gjennom Davids (elsket) munn angående Judas som ble veileder for dem som tok Jesus;

1:17  fordi han har blitt regnet med oss, og fikk loddet i denne tjenesten.

1:18  Denne, virkelig, besittet derfor et område fra urettferdighetens lønn, og da han kom med hode først, revnet han i midten, og alle hans indre ting ble utøst.

1:19  Og det ble kjent for alle som bodde i Jerusalem, så at området ble kalt, dette på deres egen dialekt, Hakeldama (område av blod), det er område av blod.

1:20  For det har blitt skrevet i salmers bokrull, La boligen hans bli øde, og la det ikke være noen som bor på den. Og, En annen motta hans tilsynsembete.

1:21  Derfor bør av de mennene, som kom sammen med oss i all tid i hvilken herren Jesus gikk inn og gikk ut ved oss,

1:22  idet han har begynt fra Johannes' dåp inntil hvilken dag han ble tatt opp fra oss, én av disse bør bli et vitne med oss om hans oppstandelse.

1:23  Og de stilte frem to, Josef (la ham tilføye), som ble kalt Barsabbas (sønn av Sabas), som ble påkalt Justus (rettferdig), og Mattias (gave fra gud).

1:24  Og da de hadde bedt, sa de, Du herre, som kjenner alles hjerter, utpek av disse to én som du utvalgte

1:25  til å motta denne tjenestens lodd og utsendelse, fra hvilket Judas overtrådte, for å gå til hans eget sted.

1:26  Og de gav loddene deres, og loddet falt på Mattias, og han ble regnet sammen med de elleve utsendingene.

Chapter 2

2:1  Og i det den femtiende dag ble fylt fullstendig var de absolutt alle enstemmige på det samme sted.

2:2  Og det kom uforvarende et ekko fra himmelen akkurat som et førende voldsomt åndedrett, og det fylte hele huset hvor de satt;

2:3  og det ble sett av dem tunger liksom av ild som fordelte seg, óg det satt seg ned på enhver av dem;

2:4  og absolutt alle ble fylt av hellig ånd, og begynte å tale i andre tunger, slik ånden gav dem å tale rett frem.

2:5  Og i Jerusalem bodde det Jøder, forsiktige menn fra enhver nasjon av dem under himmelen.

2:6  Men da denne røst hadde skjedd, kom mengden sammen og ble forvirret; fordi de hørte dem tale enhver på sin egen dialekt.

2:7  Og de ble alle ute av seg og undret seg, mens de sier til hverandre, Se! er ikke alle disse som taler galileere?

2:8  Og hvordan hører vi enhver på vår egen dialekt i hvilken vi ble født,

2:9  Partere (et pant) og Medere (midt land) og Elamitter, og de som bor i Mesopotamia (mellom to elver), både i Judea og Kappadokia (distrikt av gode hester), Pontos (sjøen) og Asia (strålende),

2:10  både Frygia (tørr) og Pamfylia (fra hver stamme), Egypt (dobbelt vanskeligheter) og Libyas (bedrøvet eller gråtende) deler, det i henhold til Kyrene (bisselets overlegenhet over), og de besøkende Romere, både Jøder og proselytter,

2:11  Kretere og Arabere, vi hører dem tale i våre egne tunger guds praktfulle ting?

2:12  Og de ble alle ute av seg og var i villrede, mens den ene sa til den andre, Hva enn vil dette være?

2:13  Men andre sa idet de slang med leppa, At de har blitt fulle av søt vin.

2:14  Men da Peter hadde stått frem med de elleve, hevet han røsten sin og talte rett frem til dem, Jødiske menn, og absolutt alle de som bor i Jerusalem, la dette være dere kjent, og lytt til ordene mine.

2:15  For disse er ikke drukken, som dere antar, for det er tredje time av dagen;

2:16  men dette er det som har blitt sagt gjennom forutsieren Joel (til hvem YHWH er gud),

2:17  Og det skal være i de siste dager, sier gud, jeg skal utøse av ånden min over alt kjød, og deres sønner og døtre skal forutsi; og deres unge menn skal se syner, og deres eldre skal drømme drømmer;

2:18  og utvilsomt på slavene mine og på slavinnene mine skal jeg utøse av ånden min i de dager, og de skal forutsi.

2:19  Og jeg skal gi under på himmelen oppe og tegn på jorden nede, blod og ild og tåke av røyk.

2:20  Solen skal bli omdannet til mørke og månen til blod, før enn herrens dag kommer, den store og merkbare.

2:21  Og det skal være, enhver, hvem enn som skulle påkalle herrens navn skal bli reddet.

2:22  Israelittiske menn, hør disse ordene; Jesus Nasareeren, en mann av gud som har blitt framvist for dere ved kraftige gjerning; og under og tegn, som gud gjorde gjennom ham i deres midte, slik også dere selv har visst,

2:23  denne, overgitt ved det råd som hadde blitt fastsatt og guds forutviten, idet dere hadde tatt gjennom hender som er uten lov, myrdet dere da dere hadde tilfestet;

2:24  hvem gud oppreiste, da han hadde løsnet dødens veer, i samsvar med at det ikke var mulig for ham å bli holdt av den.

2:25  For David sier med hensyn til ham, Jeg forutså herren framfor meg gjennom alt, fordi han er ved min høyre, for at jeg ikke skal rystes.

2:26  På grunn av dette gledet hjertet mitt seg og tungen min frydet seg; og mer, også kjødet mitt skal slå leir i håp;

2:27  fordi du skal ikke etterlate sjelen min til hades (usett), og du skal heller ikke gi din hellige til å se ødeleggelse.

2:28  Du gjorde kjent for meg livs veier; du skal fylle meg med glede mot ditt ansikt.

2:29  Menn, brødre, det er lovlig å tale med fritalenhet til dere angående patriarken David, at han både døde og ble begravd, og graven hans er blant oss inntil denne dag.

2:30  En forutsier, derfor, som han var, og har visst at gud sverget med ed til ham, å oppreise den Salvede av hans hofts frukt i henhold til kjød, til å sitte ned på tronen hans,

2:31  idet han hadde forutsett, talte han angående den Salvedes oppstandelse, at sjelen hans ikke ble etterlatt til hades, heller ikke så kjødet hans ødeleggelse.

2:32  Denne Jesus oppreiste gud, av hvilken vi alle er vitner.

2:33  Derfor, da han hadde blitt opphøyet til guds høyre, óg hadde mottatt løftet om den hellige ånd av faren, utøste han dette som dere nå ser og hører.

2:34  For David gikk ikke opp til himlene, men han sier selv, Herren sa til herren min, Sett deg ved min høyre;

2:35  inntil enn jeg legger fiendene dine som en fotskammel for føttene dine.

2:36  Sikkert, derfor, la hele Israels hus vite, at gud gjorde ham både herre og Salvede, denne Jesus som dere korsfestet.

2:37  Og da de hadde hørt ble de fullstendig stukket i hjertet, óg de sa til Peter og de resterende utsendingene, Hva skal vi gjøre, menn, brødre?

2:38  Og Peter sa til dem, Omvend dere, og bli døpt enhver av dere i Jesu Salvedes navn, til synders forlatelse, og dere skal motta den hellige ånds gave.

2:39  For til dere er løftet og til barna deres, og til alle dem langt borte, så mange som enn herren vår gud skulle tilkalle seg.

2:40  Óg med flere andre ord vitnet han gjennomgående og formante og sa, Bli reddet fra denne krokete generasjonen.

2:41  Da, virkelig, de som mottok hans ord med glede, ble døpt; og på den dagen ble omkring tre tusen sjeler tillagt.

2:42  Og de holdt ut i utsendingenes lære og fellesskapet og brødets bryting og bønnene.

2:43  Og frykt kom til hver sjel, óg mange under og tegn skjedde gjennom utsendingene.

2:44  Og alle de som trodde var på det samme sted og hadde absolutt alle ting alminnelig,

2:45  og besittelsene og formuene solgte de, og fordelte dem til alle, i samsvar med hvem enn hadde behov.

2:46  Óg daglig idet de enstemmig holdt ut i tempelet, og brøt brød fra hus til hus, mottok de næring i hjertets fryd og enkelhet,

2:47  idet de lovsang gud, og hadde nåde hos hele folket. Og herren tilla daglig de som ble reddet til den utkalte.

Chapter 3

3:1  Og Peter og Johannes gikk opp på den samme tid til tempelet ved bønnens time, den niende.

3:2  Og en viss mann, som var haltende fra sin mors buk, ble båret; hvem de la daglig ved tempelets dør.

3:3  Hvem, idet han hadde sett Peter og Johannes som var i ferd med å gå inn i tempelet, spurte for å motta en almisse.

3:4  Og da Peter hadde stirret på ham med Johannes, sa han, Se på oss.

3:5  Og han gav akt på dem, idet han ventet på å motta noe fra dem.

3:6  Men Peter sa, Sølv og gull tilhører ikke meg; men det jeg har, dette gir jeg deg. I Jesu Salvedes, Nasareerens navn, bli vekket opp og gå.

3:7  Og da han hadde grepet ham ved den høyre hånd, vekket han ham opp; og straks ble føttene og anklene hans styrket;

3:8  og idet han sprang opp, stod han og gikk, og gikk inn med dem i tempelet, idet han gikk og hoppet og lovsang gud.

3:9  Og hele folket så ham idet han gikk og lovsang gud;

3:10  óg de gjenkjente ham at dette var den som med henblikk på almissen satt ved tempelets Vakre port; og de fyltes av forbauselse og ekstase over det som har hendt med ham.

3:11  Og den haltende som hadde blitt helbredet grep Peter og Johannes, og hele folket løp sammen mot dem ved søylegangen, den som kalles Salomons (fredfull), svært undrende.

3:12  Og idet Peter så det, svarte han til folket, Menn, Israelitter, hvorfor undrer dere over dette, eller hvorfor stirrer dere på oss som om vi ved egen kraft eller fromhet har gjort ham til å gå?

3:13  Abrahams (far til en (folke-)mengde) og Isaks (å le) og Jakobs gud, våre fedres gud, herliggjorde sin gutt Jesus; hvem dere overgav, og fornektet ham mot Pilatus' (væpnet med en lanse) ansikt, da denne hadde dømt å fraløse ham.

3:14  Men dere fornektet den hellige og rettferdige, og spurte om en mann, en morder å bli benådet dere,

3:15  og livets begynnende leder drepte dere; hvem gud vekket opp fra døde, av hvilken er vi vitner.

3:16  Og ved troen på hans navn, ble denne hvem dere ser og har kjent styrket ved navnet hans; og troen, den gjennom ham, gav ham denne helheten like framfor dere alle.

3:17  Og nå, brødre, har jeg visst at dere gjorde det i henhold til uvitenhet, akkurat som også førerne deres;

3:18  men hvilke ting gud forkynte på forhånd gjennom alle sine forutsieres munn, at den Salvede skulle lide, fullførte han på denne måten.

3:19  Omvend dere derfor og vend om, med hensyn til deres synder å utstrykes, for at enn forfrisknings tider kan komme fra herrens ansikt,

3:20  og han kan utsende den som har blitt proklamert dere på forhånd, Jesus Salvede,

3:21  hvem himmel må, virkelig, ta imot inntil tider av gjenopprettelse av alle ting, om hvilke gud talte gjennom alle sine hellige forutsieres munn fra eon.

3:22  For Moses (trekker ut), virkelig, sa til fedrene, At en forutsier, til dere, skal herren deres gud oppreise av brødrene deres, som meg; ham skal dere høre i henhold til alle ting, så mange som enn han taler til dere.

3:23  Og det skal være, enhver sjel som enn ikke hører denne forutsieren skal bli utryddet fra folket.

3:24  Og også alle forutsierne fra Samuel (hans navn er fra Gud) og dem deretter, så mange som talte, forkynte også på forhånd disse dagene.

3:25  Dere er sønner av forutsierne og pakten som gud forordnet til fedrene våre, da han sa til Abraham, Og i sæden din skal alle avstamningene av jorden bli velsignet.

3:26  Til dere først, da gud hadde oppreist gutten sin, Jesus, utsendte han ham, idet han velsignet dere i det å snu dere bort, enhver fra ondskapsfullhetene deres.

Chapter 4

4:1  Og idet de talte til folket, kom prestene og tempelets hærfører og Saddukeerne (den rettferdige) til dem,

4:2  idet de gremmet seg på grunn av at de lærte folket og forkynte i Jesus oppstandelsen, den fra døde;

4:3  og de la hendene på dem og satt de i forvaring til morgenen; for det var kveld allerede.

4:4  Men mange av dem som hørte ordet, trodde, og tallet på mennene ble omkring fem tusen.

4:5  Og det skjedde på morgenen at førerne og eldre og skriftlærde ble brakt sammen til Jerusalem,

4:6  og Annas (ydmyk), ypperstepresten, og Kaifas (som tekkelig) og Johannes og Aleksander (mann forsvareri), og så mange som var yppersteprestelig slekt.

4:7  Og da de hadde plassert dem i midten, spurte de, I hva slags kraft eller hva slags navn gjorde dere dette?

4:8  Da Peter hadde blitt fylt av hellig ånd, sa han til dem, Førere av folket og Israels eldre,

4:9  hvis vi i dag blir gransket over en velgjerning mot et menneske uten styrke, ved hvem denne har blitt reddet,

4:10  la det være kjent for dere alle og hele Israels folk, at i Jesu Salvedes Nasareerens navn, hvem dere korsfestet, hvem gud vekket opp fra døde, i dette navn har denne stått frisk framfor dere.

4:11  Denne er steinen som ble foraktet av dere byggerne, som ble til hjørne-hode.

4:12  Og redningen er ikke i noen andre; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen som har blitt gitt blant mennesker, i hvilket vi må bli reddet.

4:13  Men idet de så Peters og Johannes' fritalenhet, og idet de hadde grepet at de er ulærte mennesker og uvitende, undret de seg, óg de gjenkjente dem at de var med Jesus.

4:14  Men idet de så mennesket plassert med dem, som hadde blitt helbredet, hadde de ingenting å motsi.

4:15  Men da de hadde kommandert dem til gå bort utenfor synedriet, rådførte de seg med hverandre,

4:16  mens de sier, Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For fordi, virkelig, et kjent tegn har blitt gjort gjennom dem, synlig for alle de som bor i Jerusalem, og vi er ikke i stand til å fornekte det;

4:17  men for at det ikke spres mere blant folket, la oss true dem med en trussel til å ikke lenger tale i dette navnet, til noe menneske.

4:18  Og da de hadde kalt dem, påbydde de dem å ikke tale i det hele tatt eller å lære bort i Jesu navn.

4:19  Men idet Peter og Johannes svarte dem, sa de, Om det er rettferdig framfor gud å høre dere mer enn gud, døm dere selv.

4:20  For vi er ikke i stand til å ikke tale hva vi så og hørte.

4:21  Men da de hadde truet dem ytterligere, fraløste de dem, da de hadde funnet ingenting hvordan de kunne straffe dem, på grunn av folket, fordi alle herliggjorde gud for det som har skjedd.

4:22  For mennesket ved hvem dette helbredelsens tegn hadde skjedd var mere enn førti år.

4:23  Og da de hadde blitt fraløst, kom de til sine egne, og fortalte hva enn yppersteprestene og de eldre sa til dem.

4:24  Og da de hadde hørt, løftet de opp en enstemmig røst til gud, og sa, Hersker, du gud, som gjorde himmelen og jorden og sjøen og alle ting i dem,

4:25  som sa gjennom din gutts, Davids, munn, Hvorfor raste nasjoner, og hvorfor tenkte folk over tomme ting?

4:26  Jordens konger fremstilte seg, og førerne ble brakt sammen på det samme sted mot Herren og mot hans Salvede.

4:27  For de ble i sannhet brakt sammen mot din hellige gutt, Jesus, hvem du salvet, både Herodes (heroisk) og Pontius (av sjøen) Pilatus (væpnet med en lanse), med nasjoner og Israels folk,

4:28  for å gjøre hva enn hånden din og rådet ditt fastsatte på forhånd til å skje.

4:29  Og nå, Herre, se på truslene deres, og gi slavene dine å tale ordet ditt med all fritalenhet,

4:30  i det du utstrekker hånden din til helbredelse og tegn og under, til å skje gjennom din hellige gutts, Jesu, navn.

4:31  Og da de hadde bedt inntrengende, ble stedet på hvilket de var brakt sammen rystet, og de ble absolutt alle fylt med hellig ånd, og talte guds ord med fritalenhet.

4:32  Og av mengden av dem som trodde var hjertet og sjelen ett, og heller ikke sa én at noe av formuen til ham var hans eget, men absolutt alle ting var alminnelig for dem.

4:33  Og utsendingene gav vitnesbyrdet med stor kraft om herren Jesu oppstandelse, óg stor nåde var over dem alle.

4:34  For det var heller ikke noen manglende blant dem; for så mange som var besittere av områder eller hus, idet de solgte dem, førte prisen av de ting som ble solgt,

4:35  og la dem ved utsendingenes føtter, og ble gitt ut til hver i samsvar med enn noen hadde behov.

4:36  Og Joses (opphøyet) som påkaltes Barnabas (sønn av hvile) av utsendingene, som er, da det er oversatt, trøsts sønn, en Levitt, en Kypriot av slekt,

4:37  idet en mark var hans, da han hadde solgt den, førte han pengen og la den ved utsendingenes føtter.

Chapter 5

5:1  Men en viss mann ved navn Ananias (hvem Jahve nådig har gitt) med Saffira (en safir) kvinnen hans, solgte en besittelse,

5:2  og underslo fra prisen, kvinnen hans også så det fullstendig, og da han hadde ført en viss del, la han det ved utsendingenes føtter.

5:3  Og Peter sa, Ananias, hvorfor fylte satan (anklager) hjertet ditt, for du å lyge til den hellige ånden, og å underslå fra områdets pris?

5:4  Mens den ble, ble den slett ikke til deg? Og da den hadde blitt solgt, var den i din makt? Hvorfor er det at denne saken ble satt i hjertet ditt? Du løy ikke til mennesker, men til gud.

5:5  Men idet Ananias hørte disse ordene, idet han hadde falt, utåndet han; og det kom stor frykt over alle som hørte disse ting.

5:6  Og idet de yngre hadde stått opp, svøpte de ham inn, og da de hadde båret ham ut, begravde de ham.

5:7  Og det skjedde, med omkring tre timer mellomrom, kom også kvinnen hans inn, som ikke visste det som har skjedd.

5:8  Og Peter svarte henne, Si meg om dere gav fra dere området for så mye? Og hun sa, Ja, for så mye.

5:9  Og Peter sa til henne, Hvorfor var det at dere ble enige om å prøve herrens ånd? Se!, føttene til de som begravde mannen din er ved døren, og de skal bære deg ut.

5:10  Og hun falt straks ved føttene hans og utåndet; og idet de unge menn hadde gått inn, fant de henne død, og da de hadde båret henne ut, begravde de henne ved mannen hennes.

5:11  Og det kom stor frykt over hele den utkalte, og over alle som hørte disse ting.

5:12  Og gjennom utsendingenes hender skjedde mange tegn og under blant folket; og de var absolutt alle enstemmig i Salomons søylegang;

5:13  og av de resterende våget ingen å sluttes til dem, men folket gjorde dem store;

5:14  og flere som trodde ble tillagt herren, mengder både av menn og kvinner;

5:15  så at til å bringe de uten styrke i gatene, og å sette dem på senger og madrasser, for at idet Peter kommer, om så bare skyggen hans kunne overskygge noen av dem.

5:16  Og mengden kom sammen også fra byene rundt omkring til Jerusalem, idet de førte folk uten styrke og som plagdes av urene ånder, som absolutt alle ble helbredet.

5:17  Og idet ypperstepresten og alle de med ham hadde stått opp, som er Saddukeernes sekt, fyltes de av nidkjærhet,

5:18  og rakte ut hendene sine mot utsendingene og la dem i offentlig forvaring.

5:19  Men en herrens budbringer åpnet om natten fengselets dører, óg idet han hadde ledet dem ut, sa han,

5:20  Gå, og idet dere står, tal i tempelet til folket alle ordene av dette livet.

5:21  Og da de hadde hørt, gikk de under morgengryet inn til tempelet, og lærte bort. Og da ypperstepresten og de med ham hadde kommet, kalte de sammen synedriet og hele senatet av Israels sønner, og de utsendte til fengselet for å bringe dem.

5:22  Men da de underordnede hadde kommet, fant de dem ikke i fengselet; og da de hadde snudd, fortalte de det,

5:23  idet de sier, At, virkelig, fengselet fant vi stengt i all sikkerhet, og vokterne stå utenfor før dørene; og da vi hadde åpnet, fant vi ingen innenfor.

5:24  Og da de hørte disse ordene, både presten og tempelets hærfører og yppersteprestene, var de i villrede angående dem, hva enn dette kunne være.

5:25  Men idet en hadde kommet, fortalte han til dem, idet han sier, At se! mennene som dere la i fengselet er i tempelet idet de har stått og lærer folket.

5:26  Da, idet hærføreren med de underordnede hadde gått bort, brakte de dem, ikke med voldsomhet, for de fryktet folket, for at de ikke skulle bli steinet.

5:27  Og idet de hadde brakt dem, stilte de dem frem i synedriet; og ypperstepresten spurte dem,

5:28  idet han sa, Påbydde vi ikke dere med påbud å ikke lære bort i dette navnet? Og se! dere har fylt Jerusalem med læren deres, og dere vil påføre på oss dette menneskets blod.

5:29  Men idet Peter og utsendingene svarte, sa de, Vi bør heller adlyde gud enn mennesker.

5:30  Våre fedres gud vekket opp Jesus, som dere drepte da dere hadde hengt ham på et tre;

5:31  denne, en begynnende leder og redder, opphøyet gud til sin høyre, for å gi omvendelse til Israel og synders forlatelse.

5:32  Og vi er hans vitner om disse ord, og også ånden den hellige, hvem gud gav dem som adlyder ham.

5:33  Men da de hadde hørt ble de gjennomskåret, og rådslo å myrde dem.

5:34  Men idet en hadde stått opp i synedriet, en Fariseer (separatist) ved navn Gamaliel (min erstatning er gud), en lovlærer, kostbar for hele folket, kommanderte han å gjøre utsendingene utenfor en liten stund,

5:35  óg sa til dem, Menn, Israelitter, vær dere selv varsomme angående ved disse menneskene, hva dere er i ferd med å gjøre.

5:36  For før disse dagene stod Teudas (gudgitt) opp, idet han sa seg selv å være noen, til hvem et tall av menn tilsluttet seg til, omkring fire hundre; han ble myrdet, og alle så mange som ble overbevist av ham, ble spredd og ble til ingenting.

5:37  Etter denne stod Judas opp, Galileeren, i innskrivningens dager, og fjernet tilstrekkelig folk etter seg; også han ble fullstendig ødelagt, og alle så mange som ble overbevist av ham ble spredd ut.

5:38  Og nå sier jeg dere, fjern dere fra disse menneskene, og la dem være; fordi hvis dette rådet eller denne gjerningen er av mennesker, skal det brytes ned;

5:39  men hvis det er av gud, er dere ikke i stand til bryte det ned, for at ikke dere blir funnet stridende mot gud.

5:40  Og de ble overbevist av ham; og da de hadde tilkalt utsendingene, da de hadde slått dem, påbydde de dem å ikke tale i Jesu navn, og de fraløste dem.

5:41  Derfor, virkelig, gikk de fra synedriets ansikt idet de gledet seg fordi de ble fullstendig ansett for berettiget å bli vanpriset for navnet hans;

5:42  óg hver dag i tempelet og fra hus til hus stoppet de ikke idet de lærte bort og forkynte godt budskap, Jesus den Salvede.

Chapter 6

6:1  Men i disse dager, idet disiplene økte, kom det en knurring av Hellenistene mot Hebreerne, fordi enkene deres ble oversett i den daglige tjenesten.

6:2  Og da de tolv hadde tilkalt mengden av disiplene, sa de, Det er ikke behagelig for oss, da vi hadde etterlatt guds ord, å tjene ved bord.

6:3  Utse derfor, brødre, syv menn av dere som det gis vitnesbyrd, fulle av hellig ånd og visdom, hvem vi skal sette over dette behov;

6:4  men vi skal holde ut i bønnen og tjenesten av ordet.

6:5  Og ordet behaget framfor hele mengden og de utvalgte Stefanus (kronet), en mann full av tro og hellig ånd, og Filip, og Nikanor (erobrer), og Timon (ærefull), og Parmenas (varig), og Nikolaus (folkets seier), en proselytt fra Antiokia (drevet imot),

6:6  hvem de stilte frem framfor utsendingene; og da de hadde bedt, la de hendene på dem.

6:7  Og guds ord vokste, og tallet på disiplene i Jerusalem økte voldsomt, óg en stor flokk av prestene adlød troen.

6:8  Og Stefanus, full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.

6:9  Og det stod opp noen av de fra synagogen den som kalles Frigittes, og Kyreneeres, og Aleksandrieres, og av dem fra Kilikia (landet til Celix), og Asia, som diskuterte med Stefanus (kronet);

6:10  og de maktet ikke å stå imot visdommen og ånden ved hvilken han talte.

6:11  Da bestakk de menn, som sa, At vi har hørt ham tale blasfemiske ord mot Moses og gud.

6:12  De opphisset både folket og de eldre og de skriftlærde, og idet de hadde kommer over ham, grep de ham, og ledet ham til synedriet,

6:13  óg de stilte frem falske vitner, som sa, Dette mennesket stopper ikke å tale blasfemiske ord mot dette hellige stedet og loven.

6:14  For vi har hørt ham idet han sier, At denne Jesus, Nasareeren, skal bryte ned dette sted, og forandre vanene som Moses overgav til oss.

6:15  Og da de hadde stirret på ham, så absolutt alle de som satt i synedriet ansiktet hans liksom en budbringers ansikt.

Chapter 7

7:1  Og ypperstepresten sa, Om altså disse ting har seg på den måten?

7:2  Og han sa, Menn, brødre og fedre, hør. Herlighetens gud ble sett av vår far Abraham idet han var i Mesopotamia, før enn han bodde i Karan (fjellklatrer),

7:3  og han sa til ham, Gå ut av landet ditt og fra slekten din, og kom til et land som jeg skal vise enn til deg.

7:4  Da idet han hadde gått ut av Kaldeeres land, bodde han i Karan, og deretter etter farens død, landsforviste han ham til dette land i hvilket dere nå bor;

7:5  og gav ham ikke arv i det, ikke engang et steg; og lovet å gi det til ham til eie, og til sæden hans etter ham, idet det ikke var et barn til ham.

7:6  Og gud talte på den måten, At sæden hans skal være utlending i et fremmed land, og de skal gjøre den til slave og gjøre den ondt fire hundre år.

7:7  Og nasjonen som til hvem enn de skal være slave, skal jeg dømme, sa gud; og etter disse ting skal de gå ut og tjene meg på dette stedet.

7:8  Og han gav ham omskjærelsens pakt, og på den måten fikk han Isak, og omskar han på den åttende dagen; og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene.

7:9  Og da patriarkene hadde vært misunnelige, gav de fra seg Josef til Egypt; og gud var med ham,

7:10  og utfridde ham ut av alle trengslene hans, og gav ham nåde og visdom framfor Farao (hans nakenhet), Egypts konge, og han satte ham til en leder over Egypt og hele huset sitt.

7:11  Og det kom en hungersnød over hele Egypts land og Kanaan (lavland), og stor trengsel; og fedrene våre fant ikke mat.

7:12  Men da Jakob hadde hørt at det var korn i Egypt, utsendte han fedrene våre først;

7:13  og på den andre gangen ble Josef gjenkjent av brødrene hans, og Josefs slekt ble synlig for Farao.

7:14  Og da Josef hadde utsendt, kalte han til seg faren sin, Jakob, og hele slekten sin, blant syttifem sjeler.

7:15  Og Jakob gikk ned til Egypt, og døde, han selv og fedrene våre.

7:16  Og de ble overført til Sikem (skulder: arbeidsomhet), og ble lagt i graven som Abraham kjøpte for en pris av sølv av sønnene av Hamor (et esel) av Sikem.

7:17  Men slik løftets tid nærmet seg, som gud sverget til Abraham, vokste folket og ble økt i Egypt,

7:18  inntil hvilken tid en annen konge stod opp, som ikke kjente Josef.

7:19  Da denne hadde overlistet slekten vår, gjorde han ondt mot fedrene våre, med det han gjorde spedbarna deres å bli kastet ut til det å ikke holdes i live.

7:20  På hvilken tid ble Moses født, og han var pen for gud; som ble ernært tre måneder i sin fars hus.

7:21  Og da han hadde blitt utlagt, tok Faraos datter ham opp, og ernærte ham hos seg selv med hensyn til en sønn.

7:22  Og Moses ble oppdratt i all visdom av Egyptere; og han var mektig i ord og i gjerninger.

7:23  Og da førti års tid ble fullført ved ham, gikk det opp i hjertet hans å besøke brødrene sine, Israels sønner.

7:24  Og idet han hadde sett en bli gjort urettferdighet, vernet han og gjorde hevn for ham som ble undertrykket, da han hadde slått Egypteren.

7:25  Og han tenkte brødrene hans ville forstå at gud gir dem redning gjennom hans hånd. Men de forstod ikke.

7:26  Óg på den neste dagen ble han sett av dem idet de stridde, og tilskyndte dem til fred, idet han sa, Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere urettferdighet mot hverandre?

7:27  Og han som gjorde urettferdighet mot naboen, støtet ham bort, idet han sa, Hvem satte deg til fører og dommer over oss?

7:28  Vil du ikke myrde meg, på hvilken måte du myrdet Egypteren i går?

7:29  Og Moses flyktet ved dette ord, og ble utlending i Midians (strid) land, hvor han fikk to sønner.

7:30  Og da førti år hadde blitt fullført, ble en herrens budbringer sett av ham i Sinai (tornefull) bergets ørken i en flamme av ild av en busk.

7:31  Og da moses hadde sett, undret han seg over synet; og idet han kom nær for å ta i det i betraktning, kom det en herrens røst til ham,

7:32  Jeg er dine fedres gud, Abrahams gud og Isaks gud og Jakobs gud. Men idet Moses hadde blitt skjelven, våget han ikke å ta i betraktning.

7:33  Og herren sa til ham, Løsne dine føtters sandaler; for på hvilket sted du har stått, er hellig jord.

7:34  Idet jeg så, så jeg mishandlingen av mitt folk, det i Egypt, og sukkene deres hørte jeg; og jeg kom ned for å utfri dem; og kom nå, jeg skal utsende deg til Egypt.

7:35  Denne Moses hvem de fornektet, idet de sa, Hvem satte deg til fører og dommer? Denne har gud utsendt som fører og utløser ved en budbringers hånd som ble sett av ham i busken.

7:36  Denne ledet dem ut, da han gjorde under og tegn i Egypts land og i rød sjø, og i ørkenen førti år;

7:37  Dette er den Moses som sa til Israels sønner, En forutsier, blant dere skal herren deres gud oppreise av brødrene deres, som meg; hør ham.

7:38  Dette er han som var i den utkalte i ørkenen med budbringeren som talte til ham på Sinai berg, og med fedrene våre, som tok imot levende uttalelser til å gi oss;

7:39  hvem våre fedre ikke ville bli lydige, men de støtet ham bort, og snudde i hjertene deres til Egypt,

7:40  idet de sa til Aron (lys-bærer), Gjør oss guder som skal gå foran oss; for denne Moses som ledet oss ut av Egypts land, vi har ikke visst hva som har skjedd med ham.

7:41  Og de laget en kalv i disse dagene, og la ut et offer til idolet, og gledet seg i sine henders gjerninger.

7:42  Men gud snudde og overgav dem til å tjene himmelens hær; slik som det har blitt skrevet i forutsiernes bokrull, Dere frembar ikke slakt og offer til meg førti år i ørkenen, Israels hus?

7:43  Og dere tok opp Moloks (konge) telt, og stjernen til deres gud Remfan (den innskrumpede (som livløs)), figurene som dere gjorde for å tilbe dem; og jeg skal landsforvise dere bortenfor Babylon (forvirring).

7:44  Vitnesbyrdets telt var blant fedrene våre i ørkenen, slik han anordnet det, som taler til Moses, å gjøre det i henhold til figuren som han hadde sett;

7:45  hvilket også fedrene våre brakte inn med Jesus, da de hadde tatt det i arv, til nasjonenes eie, hvem gud utdrev fra våre fedres ansikt, inntil Davids dager,

7:46  som fant nåde framfor gud, og spurte om å finne et telt for Jakobs gud.

7:47  Men Salomon bygde ham et hus.

7:48  Men den høyeste bor ikke i håndlagede templer, slik forutsieren sier,

7:49  Himmelen er for meg en trone, og jorden mine føtters fotskammel; hva slags hus skal dere bygge meg? Sier herren; eller hva er et sted for min hvile?

7:50  Gjorde slett ikke hånden min alle disse ting?

7:51  Hardnakkede og uomskårne i hjertet og ørene, dere faller alltid imot den hellige ånden, som fedrene deres, også dere.

7:52  Hvem av forutsierne forfulgte fedrene deres ikke? Og de drepte dem som forkynte på forhånd om den rettferdiges komme, av hvem dere nå har blitt overgivere og mordere;

7:53  som mottok loven med hensyn til budbringeres anordning, og voktet den ikke.

7:54  Og idet de hørte disse ting, ble de gjennomskåret i hjertene deres, og de gnisset tennene mot ham.

7:55  Og idet han var full av hellig ånd, da han hadde stirret mot himmelen, så han guds herlighet, og Jesus som har stått ved guds høyre,

7:56  og han sa, Se! jeg ser himlene som har blitt åpnet, og menneskets sønn som har stått ved guds høyre.

7:57  Og da de hadde skreket med høy røst, holdt de sammen ørene sine, og styrtet enstemmig mot ham,

7:58  og idet de hadde kastet ham ut utenfor byen, kastet de steiner på ham. Og vitnene la bort klesplaggene sine ved føttene av en ung mann som ble kalt Saulus (ønsket).

7:59  Og de kastet steiner på Stefanus, idet han påkalte og sa, Herre Jesus, ta imot ånden min.

7:60  Og idet han hadde lagt knærne, skrek han med stor røst, Herre, ikke plasser denne synden til dem. Og idet han hadde sagt dette, ble han sovnet inn.

Chapter 8

8:1  Og Saulus hadde medvelbehag i mordet av ham. Og det kom en stor forfølgelse på den dagen mot den utkalte, den i Jerusalem; óg alle ble spredt utover i Judeas og Samarias landområder bortsett fra utsendingene.

8:2  Og forsiktige menn medbrakte Stefanus, og gjorde stor jammer over ham.

8:3  Og Saulus herjet den utkalte, idet han gikk inn i husene, idet han dro både menn og kvinner overgav han dem til fengsel.

8:4  De, virkelig, derfor, som hadde blitt spredd utover, gikk omkring, idet de forkynte godt budskap, ordet.

8:5  Og idet Filip hadde kommet ned til en by av Samaria, proklamerte han til dem den Salvede.

8:6  Flokkene var også enstemmig varsomme angående de ting som ble sagt av Filip, i det å høre dem og se de tegn som han gjorde.

8:7  For mange av de som hadde urene ånder, idet de ropte med høy røst, gikk de ut; og mange som hadde blitt lamme og haltende ble helbredet.

8:8  Og det var stor glede i den byen.

8:9  Og en viss mann ved navn Simon var før i byen idet han praktiserte magi og stilte nasjonen i Samaria ute av seg, idet han sa seg selv å være en viss stor;

8:10  til hvem de alle var varsomme angående, fra liten inntil stor, idet de sa, Denne er den store guds kraft.

8:11  Og de var varsomme angående ham, på grunn av at han hadde stilt dem ute av seg med magiene sine i tilstrekkelig tid.

8:12  Og da de trodde Filip som forkynte godt budskap, de tingene angående guds kongerike og Jesu Salvedes navn, ble de døpt både menn og kvinner.

8:13  Og Simon trodde også ham selv, og da han hadde blitt døpt holdt han ut med Filip; idet han så både tegn og store kraftgjerninger skje, ble han ute av seg.

8:14  Og da utsendingene i Jerusalem hadde hørt at Samaria har tatt imot guds ord, utsendte de Peter og Johannes til dem;

8:15  som idet de hadde kommet ned bad angående dem, for at de kunne motta hellig ånd.

8:16  For han hadde ikke enda falt på noen av dem, men de hadde bare blitt døpt til herren Jesu navn.

8:17  Da påla de hendene på dem, og de fikk hellig ånd.

8:18  Men da Simon hadde sett at den hellige ånd blir gitt gjennom påleggelsen av utsendingenes hender, frembar han penger til dem,

8:19  idet han sa, Gi også til meg denne makten, at på hvem enn jeg skulle pålegge hendene, han skulle motta hellig ånd.

8:20  Men Peter sa til ham, Måtte sølvet ditt være med deg til fullstendig ødeleggelse; fordi du tenkte å besitte guds gave gjennom penger.

8:21  Det er ikke del for deg, heller ikke lodd i denne sak; for hjertet ditt er ikke rett framfor gud.

8:22  Omvend deg derfor fra denne ondskapen din, og be inntrengende av gud, hvis da ditt hjertets tanke skal bli deg forlatt.

8:23  For jeg ser deg idet du er i bitterhets galle og urettferdighets bånd.

8:24  Og da Simon svarte, sa han, Be dere inntrengende for meg til herren, for at ingenting av de tingene dere har sagt, måtte komme over meg.

8:25  De, virkelig, derfor, da de hadde vitnet gjennomgående og talt herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, óg i mange landsbyer av samaritanene forkynte de godt budskap.

8:26  Men en herrens budbringer talte til Filip, idet han sa, Stå opp og gå mot sør, på veien, den som går ned fra Jerusalem til Gasa (den befestede / sterke); denne er øde.

8:27  Og idet han hadde reist seg gikk han; og se! en mann, en Etiopier (sort), en kastrat, en hersker av Etiopiernes dronning Kandake (prins av tjenere), som var over hele hennes skatt, som hadde kommet til Jerusalem for å tilbe,

8:28  og han vendte tilbake og satt på stridsvognen sin og leste forutsieren Jesaja (YWHW's hjelp).

8:29  Og ånden sa til Filip, Kom nær og slutt deg til denne stridsvognen.

8:30  Og idet Filip hadde løpt mot den hørte han ham idet han leste forutsieren Jesaja, og sa, Vet du da utvilsomt hva du leser?

8:31  Men han sa, For enn hvordan skulle jeg være i stand, hvis ikke noen skulle vise meg vei? Óg han bønnfalte Filip idet han hadde gått opp, å sette seg ned med ham.

8:32  Og skriftens avsnitt som han leste var dette, Som en sau til slakting ble han ledet, og som et røstløst lam framfor den som klipper den, på den måten åpnet han ikke munnen sin.

8:33  I ydmykelsen sin ble dommen hans løftet opp, og hvem skal fortelle om generasjonen hans? Fordi livet hans blir løftet opp fra jorden.

8:34  Og idet kastraten svarte Filip, sa han, Jeg ber deg inntrengende, om hvem sier forutsieren dette? Om seg selv eller noen annen?

8:35  Og da Filip hadde åpnet munnen sin, og da han hadde begynt fra denne skriften, forkynte han ham godt budskap, Jesus.

8:36  Og da de dro på veien, kom de til et visst vann; og kastraten sa, Se! vann; hva hindrer meg til å bli døpt?

8:37  Og Filip sa, Hvis du tror av hele hjertet, er det lovlig. Og idet han svarte, sa han, Jeg tror guds sønn er Jesus Salvede.

8:38  Og han kommanderte stridsvognen å stå fast; og begge gikk ned til vannet, både Filip og kastraten; og han døpte ham.

8:39  Og da de gikk opp av vannet, grep herrens ånd Filip; og kastraten så ham ikke lenger, for han gikk sin vei idet han gledet seg.

8:40  Og Filip ble funnet mot Asdod (en festning); og idet han passerte, forkynte han godt budskap i alle byene, inntil han kom til Cæsarea (strengt).

Chapter 9

9:1  Men Saulus som fremdeles innblåste trussel og mord mot herrens disipler, idet han hadde kommet nær ypperstepresten,

9:2  spurte brev fra ham til Damaskus (stille er sekkestrie veveren) mot synagogene, for at hvis han skulle finne noen som var av veien, både menn og kvinner, idet han har bundet dem kunne han lede dem til Jerusalem.

9:3  men i det å gå skjedde det, han nærmet seg Damaskus og plutselig skinte et lys fra himmelen omkring ham.

9:4  Og idet han hadde falt på jorden hørte han en røst som sa til ham, Saul (ønsket), Saul, hvorfor forfølger du meg?

9:5  Og han sa, Hvem er du, herre? Og herren sa, Jeg er Jesus hvem du forfølger; det er hardt for deg å sparke mot brodder.

9:6  Både skjelvende og forbauset sa han, Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Og herren sa til ham, Stå opp og gå inn til byen, og det skal bli sagt deg hva du må gjøre.

9:7  Men mennene som var på reise med ham stod stumme, idet de hørte, virkelig, røsten, men så ingen.

9:8  Og Saulus ble vekket fra jorden, men idet øynene sine hadde blitt åpnet, så han ingen. Men idet de ledet ham ved hånden brakte de ham inn til Damaskus.

9:9  Og han var tre dager ikke seende, og ikke spiste han, heller ikke drakk han.

9:10  Og det var en viss disippel i Damaskus ved navn Ananias; og herren sa til ham i et syn, Ananias. Og han sa, Se! jeg er her, herre.

9:11  Og herren sa til ham, Idet du har stått opp, gå til smuget, det som kalles Rett, og søk i Judas' hus Saulus ved navn, fra Tarsus (en flat kurv). For se! han ber,

9:12  og han så i et syn en mann ved navn Ananias gå inn og pålegge på ham en hånd, for at han skulle se.

9:13  Men Ananias svarte, Herre, jeg har hørt fra mange om denne mannen, så mange onde ting han gjorde mot dine hellige i Jerusalem;

9:14  og her har han makt fra yppersteprestene til å binde alle de som påkaller navnet ditt.

9:15  Og herren sa til ham, Gå, fordi denne er et kar av utvelgelse for meg, til det å bære navnet mitt framfor nasjoner og konger óg Israels sønner.

9:16  For jeg skal gi ham et eksempel på hvor mange ting han må lide for navnet mitt.

9:17  Og Ananias gikk bort og gikk inn i huset, og idet han hadde pålagt hendene på ham sa han, Saul, bror, herren har utsendt meg, Jesus som ble sett av deg på veien på hvilken du kom, for at du skulle se og bli fylt av hellig ånd.

9:18  Og straks falt det fra øynene hans liksom flak, óg han så straks, og da han hadde stått opp ble han døpt,

9:19  og da han hadde mottatt næring ble han styrket; Og Saulus ble med disiplene i Damaskus noen dager;

9:20  og straks proklamerte han den Salvede i synagogene, at denne er guds sønn.

9:21  Og alle de som hørte ble ute av seg, og sa, Er ikke denne han som herjet i Jerusalem dem som påkalte dette navnet, og hadde kommet hit til dette, for at han kunne lede dem bundet til yppersteprestene?

9:22  Men Saulus ble mere styrket, og han forvirret Jødene som bodde i Damaskus, idet han knyttet sammen at denne er den Salvede.

9:23  Og da tilstrekkelige dager ble fullført, rådslo Jødene å myrde ham;

9:24  men sammensvergelsen ble kjent for Saulus. Óg de hadde nært oppsyn med porten både dag og natt, for at de kunne myrde ham;

9:25  og idet disiplene hadde mottatt ham på natt, senket de ham ned gjennom muren, idet de firte ham ned i en kurv.

9:26  Og idet Saulus hadde kommet til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene; og alle fryktet ham, idet de ikke trodde at han var en disippel.

9:27  Men da Barnabas hadde grepet ham, ledet han ham til utsendingene, og fortalte dem hvordan han så herren på veien, og at han talte til ham, og hvordan han ble frittalende i Jesu navn.

9:28  Og han var med dem idet han gikk inn og dro ut i Jerusalem, og idet han talte fritt i herren Jesu navn;

9:29  han både talte og diskuterte mot Hellenistene; og de gikk i gang med å myrde ham.

9:30  Og idet brødrene hadde fått vite dette, brakte de ham ned til Cæsarea og utsendte ham til Tarsus.

9:31  Derfor, virkelig, hadde de utkalte i hele Judea og Galilea (rundreise) og Samaria fred, idet de ble bygget og gikk i herrens frykt, og de øktes i den hellige ånds trøst.

9:32  Og det skjedde idet Peter passerte gjennom alle stedene, at han også kom ned til de hellige som bodde i Lydda (strid).

9:33  Og han fant der et visst menneske, Æneas (rosverdig) ved navn, som hadde ligget ned åtte år på madrass, som hadde blitt lam.

9:34  Og Peter sa til ham, Æneas, Jesus den Salvede helbreder deg; stå opp og re opp ved deg selv. Og straks stod han opp;

9:35  og de så ham alle de som bodde i Lydda og Saron (slette eller plan), som vendte om til herren.

9:36  Og i Joppe (pen) var det ei viss disippelkvinne ved navn Tabita (hunngaselle), som idet det blir tolket blir kalt Dorkas (en gasell); denne var full av gode gjerninger og almisser som hun gjorde;

9:37  og det skjedde i de dagene da hun hadde vært uten styrke at hun døde; og da de hadde vasket henne, la de henne i en overetasje.

9:38  Og idet Lydda var nær Joppe, da disiplene hadde hørt at Peter var på det stedet, utsendte de to menn til ham, idet de bønnfalte ham til å ikke være treg til å passere inntil dem.

9:39  Og idet Peter hadde stått opp, kom han sammen med dem; idet hvem hadde kommet, ledet de ham til overetasjen, og alle enkene stod ved siden av ham, som gråt og viste kjortler og klesplagg så mange som Dorkas gjorde idet hun var med dem.

9:40  Og idet Peter hadde utkastet alle utenfor, idet han hadde knelt knærne, bad han; og da han hadde vendt om mot kroppen, sa han, Tabita, stå opp. Og hun åpnet øynene sine; og idet hun så Peter, satte hun seg opp.

9:41  Og da han hadde gitt henne en hånd, oppreiste han henne, og da han hadde kalt de hellige og enkene, fremstilte han henne levende.

9:42  Og det ble kjent over hele Joppe, og mange trodde på herren;

9:43  og det skjedde at han ble tilstrekkelige dager i Joppe til en viss Simon, en garver.

Chapter 10

10:1  Men en viss mann var i Cæsarea, ved navn Kornelius (av et horn), en centurion av den kohorte som ble kalt Italiensk,

10:2  from og som fryktet gud med hele huset sitt, som både gjorde mange almisser til folket, og bad inntrengende til gud gjennom alt.

10:3  Han så synlig i et syn, omkring dagens niende time, en guds budbringer idet den hadde gått inn til ham, og sa til ham, Kornelius.

10:4  Og da han hadde stirret på ham og idet han hadde blitt fryktsom, sa han, Hva er det, Herre? Og han sa til ham, Bønnene dine og almissene dine gikk opp til et minne framfor gud.

10:5  Og nå, send menn til Joppe, og send bud etter Simon som påkalles Peter;

10:6  denne er blir tatt imot som gjest av en viss Simon, en garver, hvems hus er ved sjøen; denne skal si deg hva du må gjøre.

10:7  Og da budbringeren som talte til Kornelius gikk bort, da han hadde kalt to av hustjenerne sine, og en from soldat av dem som holdt ut med ham,

10:8  og hadde kunngjort dem absolutt alle ting, utsendte han dem til Joppe.

10:9  Og på den neste dag, idet disse reiste og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be, omkring sjette time.

10:10  Og han ble ytterligere sulten, og ville smake mat; og idet de gjorde i stand, falt en ekstase på ham,

10:11  og han ser himmelen som har blitt åpnet, og et visst kar som kom ned til ham som en stor linduk, som har blitt bundet i fire begynnelser, og blir senket ned på jorden;

10:12  i hvilket var alle jordens firefotede og dyrene og krypdyrene og himmelens fugler.

10:13  Og det kom en røst til ham, Idet du har stått opp, Peter, ofre og spis.

10:14  Og Peter sa, Slett ikke, herre; fordi aldri spiste jeg noe alminnelig eller urent.

10:15  Og en røst igjen ved andre gang til ham, Hvilke ting gud renset, kall du ikke urent.

10:16  Og dette ble gjort ved tre ganger; og igjen ble karet tatt opp til himmelen.

10:17  Og da Peter var i villrede i seg selv hva enn synet som han så kunne være, og se!, mennene som hadde blitt utsendt fra Kornelius, da de hadde utspurt Simons hus, kom til porten;

10:18  og da de hadde kalt spurte de om Simon som blir påkalt Peter blir tatt imot som gjest her.

10:19  Og idet Peter tenkte på synet, sa ånden til ham, Se!, tre menn søker deg;

10:20  men idet du har stått opp, gå ned, og gå med dem, idet du atskiller ingenting; fordi jeg utsendte dem.

10:21  Og idet Peter hadde gått ned til mennene som hadde blitt utsendt av Kornelius til ham, sa han, Se!, jeg er han dere søker; på grunn av hvilken årsak er dere tilstede?

10:22  Og de sa, Kornelius, en centurion, en rettferdig mann og en som frykter gud, óg som blir gitt vitnesbyrd av hele Jødenes nasjon, ble advart av en hellig budbringer, til å sende bud etter deg for huset sitt, og å høre ord fra deg.

10:23  Derfor, da han hadde innkalt dem, tok han dem i mot som gjester. Og på den neste dag gikk Peter ut med dem, og noen av brødrene av dem fra Joppe kom sammen med ham,

10:24  og på den neste dag gikk de inn til Cæsarea; og Kornelius ventet på dem, da han hadde kalt sammen slektningene sine og de nære vennene.

10:25  Og da det skjedde at Peter gikk inn, da Kornelius hadde møtt ham, idet han hadde falt ved føttene, tilbad han.

10:26  Men Peter vekket ham opp, idet han sa, Stå opp; også jeg meg selv er et menneske.

10:27  Og idet han talte med ham gikk han inn, og finner mange som har kommet sammen.

10:28  Óg han sa til dem, Dere vet hvor lovstridig det er for en Jødisk mann å slutte seg til eller komme nær en av en annen stamme; men gud viste til meg å kalle intet menneske alminnelig eller urent;

10:29  derfor kom jeg også uten imotsigelse da jeg hadde blitt sendt bud etter. Jeg spør derfor, ved hvilken grunn sendte dere bud etter meg?

10:30  Og Kornelius sa, Fra fjerde dag (fig. for fire dager siden) fastet jeg inntil denne timen, og den niende timen bad jeg i huset mitt; og se!, en mann stod framfor meg i strålende kledning,

10:31  og han sa, Kornelius, din bønn ble hørt og almissene dine ble mintes framfor gud.

10:32  Send derfor til Joppe, og kall til deg Simon som påkalles Peter; denne er blitt tatt imot som gjest i Simons, en garvers hus ved sjøen; som idet han har kommet skal tale til deg.

10:33  Straks, derfor, sendte jeg til deg; óg du gjorde godt idet du har kommet. Nå, derfor, er vi alle tilstede framfor gud for å høre alle ting som har blitt påbydd deg av gud.

10:34  Og da Peter hadde åpnet munnen, sa han, I sannhet griper jeg at gud ikke er en som gjør forskjell på folk,

10:35  men i hver nasjon er den som frykter ham og gjør rettferdighet, godkjent ved ham.

10:36  Ordet som han utsendte til Israels sønner, idet han forkynte godt budskap, fred gjennom Jesus Salvede, denne er alles herre,

10:37  dere har visst; ordet som kom gjennom hele Judea, idet det har begynt fra Galilea, etter dåpen som Johannes proklamerte;

10:38  Jesus, han fra Nasaret (den bevoktede), hvordan gud salvet ham med hellig ånd og kraft, som gikk omkring idet han gjorde godt og helbredet alle de som hadde blitt undertrykket av anklageren, fordi gud var med ham;

10:39  og vi er vitner om alle ting som han gjorde både i Jødenes landområde og i Jerusalem; hvem de drepte da de hadde hengt ham på et tre.

10:40  Denne vekket gud opp den tredje dagen, og gav ham å bli synlig,

10:41  ikke for hele folket, men for vitner, for de som hadde blitt utvalgt på forhånd av gud, for oss som spiste med ham og drakk med ham etter han stod opp fra døde;

10:42  og han påbydde oss å proklamere til folket, og å vitne gjennomgående at han er den som har blitt fastsatt av gud til å være dommer av levende og døde.

10:43  Til denne gir alle forutsierne vitnesbyrd, enhver som tror på ham å motta synders forlatelse gjennom navnet hans.

10:44  Idet Peter fremdeles taler disse ordene falt den hellige ånden på alle de som hørte ordet.

10:45  Og de pålitelige av omskjærelsen ble ute av seg, så mange som kom sammen med Peter, fordi den hellige ånds gave hadde blitt utøst også over nasjonene;

10:46  for de hørte dem tale i tunger og gjøre gud stor. Da svarte Peter,

10:47  Vannet er vel ikke noen i stand til å hindre, at disse ikke skulle bli døpt, som mottok den hellige ånden slik også vi?

10:48  Óg han påbydde dem å bli døpt i herrens navn. Da spurte de ham å forbli noen dager.

Chapter 11

11:1  Og utsendingene og brødrene som var i Judea, hørte at også nasjonene tok imot guds ord.

11:2  Og da Peter gikk opp til Jerusalem, atskilte de av omskjærelsen mot ham,

11:3  idet de sa, At du gikk inn til menn som har forhud, og spiste med dem.

11:4  Og da Peter hadde begynt, utla han for dem etter hverandre, idet han sa,

11:5  Jeg var i byen Joppe idet jeg bad, og jeg så i en ekstase et syn, et visst kar som kom ned som en stor linduk, som ble senket ned fra himmelen i fire begynnelser, og det kom inntil meg.

11:6  Da jeg hadde stirret på hvilket, tok jeg i betraktning, og jeg så jordens firefotede og dyrene og krypdyrene og himmelens fugler.

11:7  Og jeg hørte en røst som sa til meg, Idet du har stått opp, Peter, Ofre og spis.

11:8  Men jeg sa, Slett ikke, herre; fordi noe alminnelig eller urent gikk aldri inn i munnen min.

11:9  Og en røst ved andre gang svarte meg fra himmelen, Hvilke ting gud renset, kall du ikke urent.

11:10  Og dette skjedde ved tre ganger, og igjen ble absolutt alle ting dratt opp til himmelen.

11:11  Og se!, straks stod tre menn ved huset i hvilket jeg var, som hadde blitt utsendt fra Cæsarea til meg.

11:12  Og ånden sa til meg, å komme sammen med dem, idet jeg atskiller ingenting; og med meg kom også disse seks brødrene, og vi gikk inn i mannens hus,

11:13  óg han fortalte oss hvordan han så budbringeren i huset sitt da han hadde stått og talt til ham, Utsend menn til Joppe, og send bud etter Simon som påkalles Peter,

11:14  som skal tale ord til deg ved hvilke du skal bli reddet, du og hele huset ditt.

11:15  Og da jeg begynte å tale falt den hellige ånden på dem, akkurat som også på oss i en begynnelse,

11:16  og jeg mintes herrens ord, hvordan han sa, Johannes, virkelig, døpte i vann, men dere skal bli døpt i hellig ånd.

11:17  Hvis derfor gud gav dem den like gaven som også til oss, da de hadde trodd på herren Jesus Salvede, og jeg, hvem var jeg til å være i stand til hindre gud?

11:18  Og da de hadde hørt disse ting holdt de stille, og herliggjorde gud, idet de sa, Da gav gud omvendelsen til liv også til nasjonene.

11:19  Idet de, virkelig, hadde blitt spredt utover fra trengselen som skjedde ved Stefanus, passerte de inntil Fønikia (land av palmetrær) og Kypros (kjærlighet: en blomst) og Antiokia, idet de talte ordet til ingen bortsett fra bare til Jøder.

11:20  Og det var visse menn av dem, Kyprioter og fra Kyrene, som idet de hadde gått inn i Antiokia, talte til Hellenistene idet de forkynte godt budskap, Herren Jesus.

11:21  Og herrens hånd var med dem; óg et stort tall som trodde vendte om til herren.

11:22  Og ordet angående dem ble hørt i ørene av den utkalte, den i Jerusalem; og de utsendte Barnabas til å passere inntil Antiokia.

11:23  Som, idet han hadde kommet og sett guds nåde, gledet seg, og formante alle med hjertets hensikt til å bli ytterligere med herren:

11:24  fordi han var en god mann og full av hellig ånd og tro. Og en tilstrekkelig flokk ble tillagt til herren.

11:25  Og Barnabas gikk ut til Tarsus for å oppsøke Saulus,

11:26  og idet han hadde funnet ham, ledet han ham til Antiokia. Og det skjedde at de et helt år brakte sammen i den utkalte, og lærte bort en tilstrekkelig flokk, óg disiplene ble først kalt Tilhengere av den Salvede i Antiokia.

11:27  I disse dagene kom forutsiere ned fra Jerusalem til Antiokia.

11:28  Og én av dem ved navn Agabus (gresshoppe) idet han hadde stått opp, betegnet gjennom ånden en stor hungersnød å være i ferd med å bli over hele den bebodde verden; hvilken også skjedde ved Klaudius (lam) Cæsar.

11:29  Og disiplene slik noen evnet, fastsatte hver av dem til å sende til tjeneste for de brødrene som bodde i Judea;

11:30  hvilket de også gjorde, da de hadde utsendt til de eldre gjennom Barnabas' og Saulus' hånd.

Chapter 12

12:1  Og på denne tiden rakk Herodes kongen ut hendene for å gjøre visse av dem fra den utkalte ondt.

12:2  Og han myrdet Jakob, Johannes' bror, med sverd.

12:3  Og idet han hadde sett at det var behagelig for Jødene, tilla han å ta Peter også; og de dagene var de usyrede dager;

12:4  da hvem også hadde grepet, la han i fengsel, idet han hadde overgitt til fire grupper på fire soldater å vokte ham, idet han ville lede ham opp til folket etter påsken.

12:5  Peter derfor, virkelig, ble holdt i fengsel; men ivrig bønn kom fra den utkalte til gud for ham.

12:6  Men da Herodes var i ferd med å bringe ham foran, i denne natten sov Peter imellom to soldater, idet han har blitt bundet med to bånd, óg vakter før døren holdt fengslet.

12:7  Og se! en herrens budbringer kom over ham, og et lys strålte i fengselet. Og da han hadde slått Peters side, vekket han ham idet han sa, Stå opp i hast. Og båndene hans fra hendene falt av.

12:8  Óg budbringeren sa til ham, Bind opp omkring deg, og bind sandalene dine under. Og han gjorde så. Og han sier til ham, Kast klesplagget ditt omkring, og følg meg.

12:9  Og idet han hadde gått ut, Fulgte han ham; og han visste ikke at det er sant det som skjedde gjennom budbringeren, og han mente han så et syn.

12:10  Og idet de hadde passert første vakt og andre, kom de til porten, den av jern, som fører til byen, som ble åpnet automatisk for dem; og idet de hadde gått ut, gikk de forover ett smug, og straks fjernet budbringeren seg fra ham.

12:11  Og idet Peter hadde kommet til seg selv, sa han, Nå har jeg sett i sannhet at herren utsendte budbringeren sin, og utfridde meg fra Herodes hånd og fra all Jødenes folks venting.

12:12  Óg idet han hadde sett fullstendig, kom han til Marias hus, moren til Johannes, som ble påkalt Markus (et forsvar), hvor tilstrekkelige var samlet sammen og bad.

12:13  Og da Peter hadde banket på portens dør, kom en tjenestejente, ved navn Rode (rose), nær for å adlyde;

12:14  og idet hun hadde gjenkjent Peters røst, åpnet hun ikke porten på grunn av gleden, men idet hun hadde sprunget inn, fortalte hun at Peter stod for porten.

12:15  Og de sa til henne, Du er gal. Og hun bekreftet tillitsfullt å ha hørt på den måten. Men de sa, Det er hans budbringer.

12:16  Men Peter forble bankende på; og da de hadde åpnet så de ham, og de ble ute av seg.

12:17  Og da han hadde gitt signal til dem med hånden til å holde seg stille, fortalte han dem hvordan herren ledet ham ut fra fengslet. Og han sa, Fortell disse ting til Jakob og brødrene. Og idet han hadde gått ut, gikk han til et annet sted.

12:18  Og idet dag hadde kommet, var det ikke lite oppstyr blant soldatene, hva altså skjedde med Peter.

12:19  Og da Herodes hadde søkt etter ham og ikke funnet, da han hadde gransket vokterne, kommanderte han dem å bli ledet bort; og idet han hadde kommet ned fra Judea til Cæsarea, oppholdte han seg der.

12:20  Og Herodes var sterkt irritert over Tyrierne og Sidonierne; Og de var kommet enstemmig til ham, og da de hadde overbevist Blastus (skudd), han over kongens soverom, spurte de om fred, på grunn av at deres landområde ble nært av kongens landområde.

12:21  Og på en fastsatt dag da Herodes hadde ikledd seg kongelig kledning, og satt seg ned på dommersetet, holdt han en folketale til dem.

12:22  Og folket ropte, Guds røst og ikke et menneskes.

12:23  Og straks slo en herrens budbringer ham, fordi han ikke gav herligheten til gud; og idet han ble spist av orm, utåndet han.

12:24  Men guds ord vokste og ble økt.

12:25  Og Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem, da de hadde fullført tjenesten, idet de hadde tatt med også Johannes som ble påkalt Markus.

Chapter 13

13:1  Og det var i den utkalte som var i Antiokia visse forutsiere og lærere, både Barnabas og Simeon (hører etter) som ble kalt Niger (svart), og Lykius (lys: klart: hvitt) fra Kyrene, Manaen (trøster) óg Herodes, som hadde ammet med fjerdingsfyrsten, og Saulus.

13:2  Og idet de tjente herren og fastet, sa den hellige ånden, Skill, virkelig, for meg både Barnabas og Saulus til gjerningen til hvilken jeg har tilkalt dem.

13:3  Da de hadde fastet og bedt, og idet de hadde pålagt hendene på dem, fraløste de dem.

13:4  Disse, virkelig, derfor, da de hadde blitt utsendt av den hellige ånd, kom de ned til Seleukia (hvitt lys), óg derfra seilte de bort til Kypros.

13:5  Og idet de hadde kommet til Salamis (salt) forkynte de guds ord i Jødenes synagoger; og de hadde også Johannes som underordnet.

13:6  Og idet de hadde passert øya inntil Pafos (kokende) fant de en viss magiker, en falsk forutsier, en Jøde, hvems navn var Barjesus (sønn av Jesus),

13:7  som var med prokonsulen Sergius (jordisk: født et under) Paulus (liten), en forstandig mann. Da denne hadde tilkalt Barnabas og Saulus søkte han etter å høre guds ord;

13:8  men Elymas (en vis mann), magikeren; for så blir navnet hans oversatt; stod imot dem, idet han søkte å forvrenge prokonsulen fra troen.

13:9  Men Saulus, som også er Paulus, da han hadde blitt fylt av hellig ånd, og stirret på ham,

13:10  sa, O! full av all svik og all ondskap, en anklagers sønn, fiende av all rettferdighet, skal du ikke stoppe med å forvrenge Herrens veier, de rette?

13:11  Og nå, se!, Herrens hånd er over deg, og du skal bli blind, og ikke se solen inntil en tid. Og straks falt en katarakt og et mørke på ham, og idet han gikk omkring søkte han noen til å lede ham ved hånden.

13:12  Da, idet prokonsulen hadde sett det som har skjedd, trodde han, idet han ble forbauset over herrens lære.

13:13  Og da de omkring Paulus hadde blitt lagt ut fra Pafos kom de til Pamfylias (fra hver stamme) Perge (jordaktig). Og Johannes, da han hadde gått bort fra dem, vendte tilbake til Jerusalem.

13:14  Og idet de hadde passert fra Perge, kom de til Pisidias (beksvart) Antiokia, og idet de hadde gått inn i synagogen på sabbatens dag, satt de seg ned.

13:15  Og etter lesningen av loven og forutsierne, utsendte lederen over synagogen mot dem, idet han sa, Menn, brødre, hvis det er et ord i dere av formaning til folket, tal.

13:16  Og idet Paulus hadde stått opp, og da han hadde gitt signal med hånden, sa han, Menn, Israelitter, og de som frykter gud, hør.

13:17  Dette folkets, Israels, gud, utvalgte fedrene våre; og folket opphøyet han i den utenlandske bolig i Egypt, og med høy arm ledet han dem ut fra det;

13:18  og omkring en førti års tid utholdte han oppførselen deres i ørkenen.

13:19  Og idet han hadde nedrevet sju nasjoner i Kanaans land, fordelte han landet deres ved loddtrekning.

13:20  Og etter disse ting, omkring fire hundre og femti år, gav han dommere inntil Samuel, forutsieren;

13:21  og deretter spurte de om en konge, og gud gav dem Saul, Kis' (en snare) sønn, en mann av Benjamins (sønn av den høyre hånd / sønn av god lykke) stamme, førti år.

13:22  Og da han hadde forflyttet ham, vekte han opp for dem David til konge, til hvem han også sa, da han hadde gitt vitnesbyrd, Jeg fant David, han av Isai (rik), en mann i henhold til hjertet mitt, som skal gjøre alle viljene mine.

13:23  Av dennes sæd vekket gud opp i henhold til et løfte til Israel en redder, Jesus,

13:24  da Johannes hadde proklamert på forhånd før hans inngangs ansikt, en omvendelses dåp til hele Israels folk.

13:25  Og da Johannes fullførte løpet, sa han, Hvem formoder dere meg å være? Jeg er ikke ham, men se!, han kommer etter meg, av hvem jeg ikke er verdig til å løsne føttenes sandaler.

13:26  Menn, brødre, sønner av Abrahams slekt, og de blant dere som frykter gud, til dere ble denne redningens ord utsendt;

13:27  for de som bor i Jerusalem og førerne deres, da de ikke hadde forstått denne og forutsiernes røster som blir lest hver sabbat, da de hadde dømt, fullførte de;

13:28  og idet de hadde funnet ingen årsak av død, spurte de Pilatus om å myrde ham.

13:29  Og da de fullendte absolutt alle tingene som har blitt skrevet om ham, idet de hadde nedrevet fra treet, la de ham i en grav;

13:30  og gud vekket ham opp fra døde,

13:31  hvem ble sett over mange dager av de som gikk opp sammen ham fra Galilea til Jerusalem, de som er hans vitner til folket.

13:32  Og vi forkynner dere godt budskap, idet løftet hadde kommet til fedrene, at gud har oppfylt dette til barna deres, til oss, da han hadde oppreist Jesus;

13:33  som det også har blitt skrevet i den andre salmen, Du er min sønn, jeg har født deg i dag.

13:34  Og at han oppreiste ham fra døde, idet han ikke lenger er i ferd med å vende tilbake til ødeleggelse, har han sagt på denne måten, At jeg skal gi dere Davids hellige, de pålitelige.

13:35  Derfor også i en annen, sier han, Du skal ikke gi din hellige til å se ødeleggelse.

13:36  For David, virkelig, da han hadde tjent sin egen generasjon ved guds råd, ble sovnet inn, og ble tillagt ved fedrene sine, og så ødeleggelse.

13:37  Men hvem gud vekket opp så ikke ødeleggelse.

13:38  La det derfor være kjent for dere, menn, brødre, at gjennom denne blir synders forlatelse forkynt til dere;

13:39  og fra alle ting som dere ikke var i stand i Moses' lov til å bli rettferdiggjort, blir enhver som tror rettferdiggjort i denne.

13:40  Se derfor til at det som har blitt sagt i forutsierne ikke kommer over dere,

13:41  Se, dere foraktere, og undre dere og bli gjort usynlige; fordi jeg gjør en gjerning i dagene deres, en gjerning på hvilken dere ikke i det hele tatt skulle tro hvis noen skulle kunngjøre den til dere.

13:42  Og idet de hadde dratt ut av Jødenes synagoge, bønnfalte nasjonene disse ordene å bli talt til dem på den tilstøtende sabbat.

13:43  Og da synagogen hadde blitt løsnet, fulgte mange Paulus og Barnabas av Jødene og de som tilbad, proselytter; som idet de talte til dem overbeviste dem til å forbli i guds nåde.

13:44  Og på den kommende sabbat, ble nesten hele byen brakt sammen for å høre guds ord.

13:45  Og idet Jødene hadde sett flokkene, ble de fylt av nidkjærhet og sa imot de ting som ble sagt av Paulus, idet de talte imot og blasfemerte.

13:46  Men da Paulus og Barnabas hadde talt fritt, sa de, Det var nødvendig at guds ord ble talt til dere først; men fordi dere støtet det bort, og dømmer dere selv ikke verdige til det eoniane liv, se!, vi snur til nasjonene;

13:47  for så har herren befalt oss, Jeg har satt deg til nasjoners lys. For du å være til redning inntil siste av jorden.

13:48  Og idet nasjonene hørte det gledet de seg, og herliggjorde herrens ord, og så mange som hadde blitt fastsatt til eonian liv, trodde.

13:49  Og herrens ord ble overgått gjennom hele landområdet.

13:50  Og Jødene egget de kvinnene som tilbad og de anstendige og de fremste av byen, og de oppreiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og utkastet dem av grensene sine.

13:51  Og da de hadde ristet av deres føtters støv mot dem, kom de til Ikonium (lite bilde).

13:52  Og disiplene ble fylt av glede og hellig ånd.

Chapter 14

14:1  Og det skjedde i Ikonium, at de gikk inn sammen i Jødenes synagoge, og talte så at en stor mengde både Jøder og Hellenere trodde.

14:2  Og de Jødene som var ulydige oppreiste og gjorde nasjonenes sjeler onde mot brødrene.

14:3  Derfor oppholdte de seg en tilstrekkelig tid, virkelig, idet de talte fritt i herren, som gir vitnesbyrd til hans nådes ord, og som gav tegn og under å skje gjennom hendene deres.

14:4  Og byens mengde ble delt; og noen, virkelig, var med Jødene, og noen med utsendingene.

14:5  Og da det ble en impuls av både nasjonene og Jøder med førerne deres, til å mishandle og kaste steiner på dem,

14:6  og idet de hadde sett dette fullstendig, flyktet de unna til Lykaonias (ulv land) byer, Lystra (utløsning) og Derbe (garver), og området omkring,

14:7  og der forkynte de godt budskap.

14:8  Og en viss mann satt i Lystra, maktesløs i føttene, som var lam fra hans mors buk, som aldri hadde gått.

14:9  Denne hørte Paulus tale; som, da han hadde stirret på ham, og idet han hadde sett at han hadde tro til å bli reddet,

14:10  sa med stor røst, Stå opp på føttene dine, rett. Og han hoppet og gikk.

14:11  Og idet flokkene hadde sett hva Paulus gjorde, hevet de røsten deres på Lykaonisk idet de sa, Gudene, da de hadde blitt lik mennesker, kom ned til oss;

14:12  óg de kalte, virkelig, Barnabas Zevs (en far av hjelp); og Paulus Hermes (herold blant gudene), fordi han var ordets leder.

14:13  Og Zevs' prest, idet han var utenfor byen deres, da han hadde ført okser og kranser til portene, ville han ofre med flokkene.

14:14  Men da utsendingene Barnabas og Paulus hørte det, da de hadde revet klesplaggene deres i stykker, sprang de inn til flokken idet de skrek

14:15  og sa, Menn, hvorfor gjør dere disse ting? Vi også er mennesker likt berørt som dere, idet vi forkynner dere godt budskap, å vende om fra disse de nytteløse tingene til den levende gud, som gjorde himmelen og jorden og sjøen og alle tingene i dem;

14:16  som i de generasjonene som har gått bort tillot alle nasjonene å gå veiene sine;

14:17  selv om han ikke forlot seg selv ubevitnet idet han gjorde godt, idet han gav oss regn fra himmelen og fruktbare tider, idet han fylte hjertene våre med næring og glede.

14:18  Og idet de sa disse ting, hvilte de flokkene med vanskelighet til å ikke ofre til dem.

14:19  Men jøder kom fra Antiokia og Ikonium, og da de hadde overbevist flokkene, og steinet Paulus, dro de ham utenfor byen, da de hadde tenkt ham å være død.

14:20  Og da disiplene hadde omringet ham, idet han hadde stått opp, gikk han inn i byen; og neste dag gikk han ut med Barnabas til Derbe.

14:21  Óg da de hadde forkynt godt budskap til denne byen, og gjort tilstrekkelige til disipler, vendte de tilbake til Lystra og Ikonium og Antiokia;

14:22  idet de bestyrket disiplenes sjeler, idet de formante til å forbli i troen, og at vi må gå inn i guds kongerike gjennom mange trengsler.

14:23  Og da de hadde valgt eldre til dem ved håndsopprekking i hver utkalte, idet de hadde bedt med faster, la de dem frem til herren til hvem de hadde trodd.

14:24  Og idet de hadde passert Pisidia, kom de til Pamfylia,

14:25  og da de hadde talt ordet i Perge, gikk de ned til Attalia (Jah's rette tid)

14:26  og deretter seilte de bort til Antiokia, hvorfra de hadde blitt overgitt til guds nåde til gjerningen som de fullførte.

14:27  Og idet de hadde kommet og brakt sammen den utkalte, budbrakte de så mange ting som gud gjorde blant dem, og at han åpnet for nasjonene en tros dør.

14:28  Og de oppholdte seg der en ikke liten tid med disiplene.

Chapter 15

15:1  Og visse idet de hadde kommet ned fra Judea, lærte brødrene, At hvis ikke dere blir omskåret etter Moses' vane, er dere ikke i stand til å reddes.

15:2  Idet det hadde blitt, derfor, en ikke liten oppstand og diskusjon ved Paulus og Barnabas med dem, fastsatte Paulus og Barnabas og visse andre av dem å gå opp til Jerusalem til utsendingene og eldre angående dette spørsmålet.

15:3  Da, virkelig, da de hadde blitt sendt forover av den utkalte, passerte de Fønikia og Samaria, idet de kunngjorde nasjonenes omvendelse; og de laget stor glede til alle brødrene.

15:4  Og idet de hadde kommet til Jerusalem, ble de mottatt av den utkalte og utsendingene og av de eldre, óg de budbrakte så mange ting som gud gjorde blant dem.

15:5  Og visse av de fra fariseernes sekt som hadde trodd oppreiste seg, idet de sa, At det må til å omskjære dem, óg å påby å holde Moses' lov.

15:6  Og utsendingene og de eldre var brakt sammen for å se angående dette ordet.

15:7  Og idet det hadde blitt mye diskusjon, idet Peter hadde stått opp sa han til dem, Menn, brødre, dere vet at fra dager fra begynnelsen utvalgte gud blant oss gjennom munnen min for nasjonene å høre det gode budskapets ord, og å tro.

15:8  Og gud som kjenner hjertene gav dem vitnesbyrd, idet han hadde gitt dem den hellige ånden, slik også til oss;

15:9  og atskilte ingenting imellom både oss og dem, da han ved troen hadde renset hjertene deres.

15:10  Nå, derfor, hvorfor prøver dere gud, ved å pålegge et åk på disiplenes nakke, som verken fedrene våre eller vi maktet å bære?

15:11  Men gjennom herrens Jesu Salvedes nåde, tror vi at vi blir reddet, i henhold til hvilken måte som også de.

15:12  Og hele mengden holdt seg stille, og hørte Barnabas og Paulus idet de kunngjorde så mange tegn og under som gud gjorde blant nasjonene gjennom dem.

15:13  Og etter de holdt seg stille, svarte Jakob, idet han sa, Menn, brødre, hør meg.

15:14  Simon kunngjorde slik gud først utså å motta ut av nasjoner et folk til navnet hans.

15:15  Og forutsiernes ord er enige med dette, slik det har blitt skrevet,

15:16  Etter disse ting skal jeg snu og gjenoppbygge Davids telt, det som har falt; og det som har blitt gravd ned av det skal jeg gjenoppbygge og rette det opp,

15:17  for at enn de resterende menneskene kan søke etter herren, og alle nasjonene over hvem navnet mitt har blitt påkalt, over dem; sier herren som gjør alle disse ting.

15:18  For gud er alle gjerningene hans kjent fra en eon.

15:19  Derfor dømmer jeg, å ikke bry de fra nasjonene som vender om til gud;

15:20  men å skrive til dem å holde seg borte fra idolenes forurensninger og horet og det som er kvalt og blodet.

15:21  For Moses fra generasjoner fra begynnelsene har dem som proklamerer ham i hver by i synagogene, idet han blir lest hver sabbat.

15:22  Da mentes det godt for utsendingene og de eldre med hele den utkalte, å sende utvalgte menn av dem selv til Antiokia med Paulus og Barnabas, Judas som ble påkalt Barsabbas, og Silas (treaktig), menn som ble aktet blant brødrene,

15:23  da de hadde skrevet disse ting gjennom deres hånd, Utsendingene og de eldre og brødrene, til brødrene av nasjonene i Antiokia og Syria (opphøyd) og Kilikia, gled dere.

15:24  Fordi vi har hørt at visse av oss, idet de hadde gått ut, opprørte dere med ord, idet de nedbrøt sjelene deres, idet de sa å bli omskåret og å holde loven, til hvem vi ikke påla noe;

15:25  mentes det godt for oss, idet vi hadde kommet enstemmig, å sende utvalgte menn til dere med de elskede, våre Barnabas og Paulus,

15:26  mennesker som har overgitt sjelene sine for vår herres Jesu Salvedes navn.

15:27  Derfor har vi utsendt Judas og Silas, og de forteller det samme gjennom ord.

15:28  For det mentes godt for den hellige ånd og oss, å pålegge dere ingen flere tyngder bortsett fra disse nødvendige ting,

15:29  å holde seg borte fra idolofrede ting og blod og som er kvalt og hor; idet dere vokter dere selv nøye fra hvilke ting, skal dere gjøre godt; ha det bra.

15:30  Da, virkelig, de hadde blitt fraløst, kom de til Antiokia; og idet de hadde brakt mengden sammen, overgav de brevet.

15:31  Og idet de hadde lest, gledet de seg over trøsten.

15:32  Både Judas og Silas, som også dem selv var forutsiere, formante brødrene gjennom mye tale, og bestyrket dem.

15:33  Og da de hadde gjort en tid, ble de fraløst med fred fra brødrene til utsendingene.

15:34  Men det mentes godt for Silas å forbli der.

15:35  Og Paulus og Barnabas oppholdte seg i Antiokia, idet de lærte bort og forkynte godt budskap med også mange andre, herrens ord.

15:36  Og etter noen dager sa Paulus til Barnabas, Da vi hadde vendt om, virkelig, kunne vi besøke brødrene våre i enhver by i hvilke vi forkynte herrens ord, for å se hvordan de har det.

15:37  Men Barnabas rådslo å ta med Johannes som blir kalt Markus;

15:38  men Paulus anså som verdig å ikke ta denne med, idet han hadde fjernet seg fra dem fra Pamfylia, og idet han ikke hadde kommet sammen med dem til gjerningen.

15:39  Det kom, derfor, en tvist, så at de ble fraskilt fra hverandre, óg idet Barnabas hadde tatt Markus seilte de til Kypros;

15:40  men da Paulus hadde påkalt Silas, gikk han ut, da han hadde blitt overgitt til guds nåde av brødrene.

15:41  Og han passerte Syria og Kilikia, idet han bestyrket de utkalte.

Chapter 16

16:1  Og han ankom til Derbe og Lystra; og se!, en viss disippel var der, ved navn Timoteus (ærer gud), sønn av en viss Jødisk pålitelig kvinne, men av en Hellener far;

16:2  som ble gitt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium.

16:3  Denne ville Paulus å gå ut med ham, og idet han hadde tatt ham, omskar han ham, på grunn av Jødene som er på de stedene; for de absolutt alle kjente faren hans, at han var en Hellener.

16:4  Og da de gikk gjennom byene, overgav de dem til å vokte dogmene som har blitt dømt av utsendingene og de eldre i Jerusalem.

16:5  Da, virkelig, ble de utkalte styrket i troen, og de hadde overflod i tall hver dag.

16:6  Og idet de hadde passert Frygia og det Galatiske landområdet, da de hadde blitt hindret av den hellige ånd til å tale ordet i Asia,

16:7  idet de hadde kommet mot Mysia (land med strandtrær), prøvde de å gå mot Bitynia (et voldsomt hastverk); og ånden tillot dem ikke,

16:8  og idet de hadde gått forbi Mysia, kom de ned til Troas (en trojaner).

16:9  Og et syn gjennom natten ble sett av Paulus; en viss mann, en Makedonier, stod, idet han bønnfalte ham og sa, idet du hadde gått gjennom til Makedonia (utvidet land), hjelp oss.

16:10  Og da han så synet, søkte vi straks å gå ut til Makedonia, idet vi knyttet sammen at herren har tilkalt oss til å forkynne godt budskap til dem.

16:11  Da vi hadde lagt ut, derfor, fra Troas, holdt vi stø kurs til Samotrake (et skilt av filler), óg den neste dag til Neapolis (ny by),

16:12  óg derfra til Filippi (som elsker hester), som er en fremste by av Makedonias del, en koloni. Og vi var i denne byen idet vi oppholdte oss visse dager,

16:13  óg på sabbatens dag gikk vi ut utenfor byen ved en elv, hvor det ble tenkt å være bønn, og da vi hadde satt oss ned, talte vi til kvinnene som hadde kommet sammen.

16:14  Og en viss kvinne ved navn Lydia (mas), en purpur-selgerske av byen Tyatira (lukt av bedrøvelse), som tilbad gud, hun hørte; hvems hjerte herren åpnet til å være varsom angående de ting som ble talt av Paulus.

16:15  Og da hun og huset hennes ble døpt, bønnfalte hun idet hun sa, Hvis dere har dømt meg til å være pålitelig for herren, idet dere har gått inn til huset mitt, bli; og hun nødet oss.

16:16  Og det skjedde idet vi gikk til bønnen, en viss tjenestejente som hadde en spådoms ånd møtte oss, som la frem stor inntekt til herrene sine idet hun spådde.

16:17  Da hun hadde fulgt etter Paulus og oss, skrek hun idet hun sa, Disse menneskene er slaver av den høyeste gud, som forkynner oss en rednings vei.

16:18  Og dette gjorde hun i mange dager; og da Paulus hadde gremmet seg, og vendt om til ånden, sa han, Jeg påbyr deg i navnet Jesus Salvede, å gå ut av henne. Og den gikk ut den samme timen.

16:19  Og idet herrene hennes hadde sett at deres inntekts håp hadde gått ut, idet de hadde grepet Paulus og Silas, dro de dem til markedsplassen til førerne;

16:20  og idet de hadde ledet dem til hærførerne, sa de, Disse menneskene opprører vår by helt, idet de er Jøder;

16:21  og de forkynner vaner som ikke er lovlig for oss å motta, heller ikke å gjøre, idet vi er Romere.

16:22  Og flokken stod opp sammen mot dem, og da hærførerne hadde revet i stykker deres klesplagg, kommanderte de å slå dem med staver;

16:23  og idet de hadde pålagt mange slag på dem, kastet de dem til fengsel, da de hadde påbydd fangevokteren å holde dem sikkert;

16:24  som, da han hadde mottatt et sådant påbud, kastet dem til det indre fengselet, og føttene deres gjorde han sikker i stokken.

16:25  Og ved midnatten, idet Paulus og Silas bad, sang de hymner til gud, og fangene lyttet til dem.

16:26  Og uforvarende kom et stort jordskjelv, så at fengselets fundamenter ble rystet; óg alle dørene ble straks åpnet, og alles bånd ble slakket.

16:27  Og idet fangevokteren hadde kommet opp fra søvnen, og sett at fengselets dører hadde blitt åpnet, da han hadde dratt et sverd, var han i ferd med å myrde seg selv, idet han tenkte at fangene har flyktet.

16:28  Men Paulus kalte med stor røst, idet han sa, Gjør deg selv ingenting ondt; for vi er absolutt alle her.

16:29  Og da han hadde spurt om et lys, sprang han inn, og idet han ble skjelven, falt han ned foran Paulus og Silas;

16:30  og idet han hadde gått ut foran dem utenfor, sa han, Herrer, hva må jeg gjøre for at jeg kan bli reddet?

16:31  Og de sa, Tro på herren Jesus Salvede, og du skal bli reddet, du og huset ditt.

16:32  Og de talte til ham herrens ord, og til alle de i huset hans.

16:33  Og idet han hadde tatt dem i den nattens time, badet han av slagene, og ble døpt, han og alle hans, straks.

16:34  Óg idet han hadde ledet dem opp til huset hans, la han frem et bord, og frydet seg med hele sitt hus, han som hadde trodd på gud.

16:35  Og idet dag kom, utsendte hærførerne de som bærer stavene, idet de sa, Fraløs de menneskene.

16:36  Og fangevokteren fortalte disse ordene til Paulus, At hærførerne har utsendt at dere skal bli fraløst; nå, derfor, idet dere hadde gått ut, gå i fred.

16:37  Men Paulus sa til dem, Da de hadde slått oss offentlig udømt, som er Romerske mennesker, kastet de oss til fengsel, og nå utkaster de oss i hemmelighet? Nei virkelig, men idet de hadde kommet selv, la dem ledet oss ut.

16:38  Og de som bærer stavene budbrakte disse ordene til hærførerne; og de fryktet da de hadde hørt at de var Romere.

16:39  Og idet de hadde kommet, bønnfalte de dem og idet de hadde ledet dem ut, spurte de dem om å gå ut av byen.

16:40  Og idet de hadde gått ut av fengselet, gikk de inn til Lydia; og idet de hadde sett brødrene, trøstet de dem, og gikk ut.

Chapter 17

17:1  Og da de hadde dratt gjennom Amfipolis (by omringet) og Apollonia (tilhører Apollon) kom de til Tessalonika (seier av usannhet), hvor Jødenes synagoge var.

17:2  Og i henhold til det Paulus var vant til, gikk han til dem, og på tre sabbater diskuterte han med dem fra skriftene,

17:3  idet han åpnet og la frem for dem at den Salvede måtte lide og stå opp fra døde, og at denne er den Salvede, Jesus, som jeg forkynner til dere.

17:4  Og visse av dem ble overbevist, og sluttet seg sammen med Paulus og Silas, både en stor mengde av de tilbedende Hellenerne, óg ikke få av de fremste kvinnene.

17:5  Men da de Jødene som var ulydige hadde vært nidkjære, og tatt til seg folkene fra torget, visse ondskapsfulle menn, og fått i sammen en gjeng, laget de oppstyr i byen; óg idet de hadde kommet over Jasons (en som vil helbrede) hus, søkte de å lede dem til folket;

17:6  og idet de ikke hadde funnet dem, dro de Jason og noen brødre til bylederne, idet de ropte, At disse, da de hadde opprørt den bebodde verden, er også her tilstedet,

17:7  hvem Jason har tatt imot; og alle disse gjør midt imot Cæsars dogmer, idet de sier en annen er konge, Jesus.

17:8  Og de opprørte flokken og bylederne idet de hørte disse ting.

17:9  Og idet de hadde mottatt tilstrekkelig fra Jason og de resterende, fraløste de dem.

17:10  Og brødrene utsendte straks gjennom natten både Paulus og Silas til Berøa (godt vannet); som idet de hadde kommet, gikk bort til Jødenes synagoge.

17:11  Og disse var edlere enn de i Tessalonika, som tok imot ordet med all villighet, idet de daglig gransket skriftene om disse ting hadde seg så.

17:12  Mange, virkelig, derfor, av dem trodde, og av de anstendige Hellenerne, kvinner og menn ikke få.

17:13  Og da Jødene fra Tessalonika visste at guds ord ble forkynt av Paulus også i Berøa, kom de også der idet de rystet flokkene.

17:14  Og da utsendte brødrene straks Paulus til å gå som til sjøen; men både Silas og Timoteus holdt ut der.

17:15  Men de som ledet Paulus, ledet ham inntil Aten (usikkerhet), og idet de hadde mottatt en befaling til Silas og Timoteus, at de skulle komme hurtigst til ham, dro de.

17:16  Men idet Paulus ventet på dem i Aten, ble ånden hans i ham rasende idet han så byen som var fullstendig idoldyrkende.

17:17  Derfor diskuterte han, virkelig, i synagogen med Jødene og de som tilbad, og på makedsplassen hver eneste dag mot de som kom forbi.

17:18  Og visse av de Epikureiske (en hjelper: forsvar) og de Stoiske (av søylegangen) filosofene debatterte med ham; og visse sa, Hva enn ville denne sædplukkeren si? Og disse andre, Han menes å være en forkynner av fremmede demoner; fordi han forkynte godt budskap, Jesus og oppstandelsen, til dem.

17:19  Óg idet de hadde grepet ham, ledet de ham på Areopagus (martialsk topp) idet de sa, Er vi i stand til å vite hva denne nye læren som blir talt av deg er?

17:20  For du bringer visse ting som virker fremmed til hørslene våre. Vi vil derfor vite hva enn disse ting vil være.

17:21  Og alle Atenere og de fremmede besøkende hadde tid til ingenting annet enn å si noe eller å høre nyere ting.

17:22  Og da Paulus hadde blitt stilt frem i midten av Areopagus, sa han, Menn, Atenere, jeg ser dere i alle ting som altfor overtroiske.

17:23  For idet jeg passerte og så på de ting som blir tilbedt av dere, fant jeg også et alter på hvilket hadde blitt påskrevet, Til en ukjent gud. Hvem, derfor, dere er fromme til idet dere ikke forstår, denne forkynner jeg til dere.

17:24  Gud som gjorde verden og alle tingene i den, denne er himmels og jords herre, bor ikke i håndlagede templer,

17:25  heller ikke blir han tjent av menneskers hender som om han bad ytterligere for noe, idet han gir alle liv og åndedrett og alle ting;

17:26  óg han gjorde menneskers alle nasjoner av ett blod, til å bo over hele jordens ansikt, da han hadde fastsatt deres tider som har blitt forordnet og bosteds grense linjer;

17:27  for å søke herren, hvis altså så allikevel de kunne føle ham og finne, selv om han ikke er langt borte fra enhver av oss.

17:28  For i ham lever vi og blir beveget og er; som også visse av deres poeter har sagt, For vi er også hans slekt.

17:29  Derfor, idet vi er en slekt av gud, skylder vi å ikke tenke det guddommelige å være lik gull eller sølv eller stein, et merke av håndverk og menneskets tanke.

17:30  Virkelig, derfor, da gud hadde oversett uvitenhetens tider, påbyr han nå alle menneskene overalt å omvende seg;

17:31  fordi han stilte frem en dag på hvilken han er i ferd med å dømme den bebodde verden i rettferdighet, ved en mann som han fastsatte, idet han hadde lagt frem tro til alle, da han hadde oppreist ham fra døde.

17:32  Og da de hadde hørt om en oppstandelse av døde, slang noen, virkelig, med leppa; men andre sa, Vi skal høre deg igjen angående dette.

17:33  Og så gikk Paulus ut fra deres midte.

17:34  Men da visse menn hadde blitt sluttet til ham, trodde de; blant hvem også Dionysios (hengiven til Bacchus) Areopagiten, og en kvinne ved navn Damaris (en kvige), og andre med dem.

Chapter 18

18:1  Og etter disse ting, idet Paulus hadde blitt skilt fra Aten, kom han til Korint (mettet);

18:2  og idet han hadde funnet en viss Jøde ved navn Akvilas (en ørn), en Pontiker av slekt, som nylig hadde kommet fra Italia (kalvelik), og Priskilla (antikk), kvinnen hans, på grunn av at Klaudius hadde anordnet alle Jødene å skilles fra Roma (styrke), kom han nær til dem;

18:3  og på grunn av at han var av samme håndverk, ble han ved dem og arbeidet; for de var teltmakere av håndverk.

18:4  Og han diskuterte i synagogen enhver sabbat, óg han overbeviste både Jøder og Hellenere.

18:5  Og da både Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, ble Paulus holdt sammen i ånden, idet han vitnet gjennomgående til Jødene at Jesus er den Salvede.

18:6  Og idet de fastsatte seg imot og blasfemerte, da han hadde ristet av klesplaggene, sa han til dem, Blodet deres er over hodet deres; jeg er ren, fra den nåværende tid skal jeg gå til nasjonene.

18:7  Og idet han hadde dratt bort derfra, kom han til et hus av en viss ved navn Justus, som tilbad gud, hvems hus som grenset til synagogen.

18:8  Og Krispus (krøllete), lederen av synagogen, trodde på herren med hele huset sitt; og mange av Korinterne som hørte, trodde og ble døpt.

18:9  Og herren sa gjennom et syn om natt til Paulus, Ikke frykt, men tal og ikke vær stille;

18:10  fordi jeg er med deg, og ingen skal pålegge deg for å gjøre deg ondt; fordi det er mye folk til meg i denne byen.

18:11  Óg han satte seg ned et år og seks måneder idet han lærte dem guds ord.

18:12  Og idet Gallio (en som lever av melk) opptrådte som prokonsul i Akaia (problem), gjorde Jødene enstemmig opprør mot Paulus, og ledet ham til dommersetet,

18:13  idet de sa, At i strid med loven overbeviser denne menneskene å tilbe gud.

18:14  Men idet Paulus var i ferd med å åpne sin munn, sa Gallio til Jødene, Hvis, virkelig, derfor, det var noe urett eller en ondskapsfull forbrytelse, o! Jøder, skulle jeg enn tåle dere i henhold til sak,

18:15  men hvis det er et spørsmål angående et ord og navn og loven i henhold til dere, se dere selv til det; for jeg vil ikke være en dommer av disse ting.

18:16  Og han drev dem fra dommersetet;

18:17  og idet alle Hellenerne hadde grepet Sostenes (redder av hans nasjon), lederen over synagogen, slo de ham framfor dommersetet; og ingen av disse tingene brydde Gallio seg om.

18:18  Og da Paulus fremdeles hadde blitt ytterligere tilstrekkelige dager, da han hadde fastsatt brødrene fra seg, seilte han av sted til Syria, og med ham Priskilla og Akvilas, da han hadde klippet hodet i Kenkreæ (hirse), for han hadde et løfte.

18:19  Og han ankom til Efesus (tillatt), og etterlot dem der; og idet han selv hadde gått inn til synagogen diskuterte han med Jødene.

18:20  Og idet de spurte ham om å bli en lengre tid ved dem, samtykket han ikke;

18:21  men han fastsatte seg dem fra seg, idet han hadde sagt, Jeg må uansett holde den kommende høytiden i Jerusalem; og jeg skal igjen vende tilbake mot dere, idet gud vil. Og han la ut fra Efesus;

18:22  og idet han hadde kommet ned til Cæsarea, idet han hadde gått opp og da han hadde hilst på den utkalte, gikk han ned til Antiokia.

18:23  Og da han hadde gjort en viss tid, gikk han ut, idet han passerte de galatiske landområdene og Frygia etter hverandre, idet han bestyrket alle disiplene.

18:24  Og en viss Jøde ved navn Apollos (gitt av Apollon), Aleksandrier ved slekten, en veltalende mann, ankom til Efesus, som var mektig i skriftene.

18:25  Denne var opplært i herrens vei, og idet han var brennende i ånden, talte han og lærte bort nøyaktig de ting om herren, idet han visste bare Johannes' dåp,

18:26  denne begynte óg å tale fritt i synagogen. Og da Akvilas og Priskilla hadde hørt ham tok de ham til seg, og utla mer nøyaktig for ham den guds vei.

18:27  Og idet han ville passere til Akaia, da han hadde tilskyndet brødrene, skrev de til disiplene å motta ham; som idet han hadde kommet, hjalp dem mye som har trodd gjennom nåden;

18:28  for mektig motbeviste han Jødene offentlig, idet han viste gjennom skriftene, Jesus å være den Salvede.

Chapter 19

19:1  Og det skjedde i det Apollos var i Korint, idet Paulus hadde passert de øvre delene, idet han hadde kommet til Efesus; og idet han hadde funnet visse disipler,

19:2  sa han til dem, Om dere mottok hellig ånd da dere hadde trodd? Og de sa til ham, Men vi hørte ikke engang om hellig ånd var.

19:3  Óg han sa til dem, Til hva ble dere da døpt? Og de sa, Til Johannes' dåp.

19:4  Og Paulus sa, Johannes, virkelig, døpte med en dåp av omvendelse, idet han sa til folket, at de skulle tro på ham som kommer etter ham, det er på den Salvede, Jesus.

19:5  Og da de hadde hørt, ble de døpt til Herren Jesu navn.

19:6  Og idet Paulus hadde lagt hendene på dem, kom den hellige ånden på dem, óg de talte i tunger og forutsa.

19:7  Og alle de menn var omkring tolv.

19:8  Og idet han hadde gått inn til synagogen, talte han fritt, i tre måneder diskuterte og overbeviste han de ting om guds kongerike.

19:9  Og da visse ble gjort harde og var ulydige, idet de talte ondt om veien framfor mengden, idet han hadde fjernet seg fra dem, skilte han disiplene, idet han diskuterte daglig i en viss Tyrannus' skole.

19:10  Og dette skjedde i to år, så at alle de som bodde i Asia hørte herren Jesu ord, både Jøder og Hellenere;

19:11  Óg gud gjorde de ikke vanlige kraftgjerningene gjennom Paulus' hender,

19:12  så at også svetteduker eller forklær ble brakt fra kroppen hans til de som var uten styrke, og sykdommene ble befridd fra dem, óg de ondskapsfulle åndene gikk ut fra dem.

19:13  Og visse av de som gikk omkring, av Jøder, av eksorsister, gikk i gang med å nevne herren Jesu navn over de som hadde de ondskapsfulle åndene, idet de sa, Vi besverger dere ved Jesus som Paulus proklamerer.

19:14  Og det var visse sju sønner av Skevas (tankeleser), en Jødisk yppersteprest, som gjorde dette.

19:15  Og idet den ondskapsfulle ånden svarte, sa han, Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg om, og dere, hvem er dere?

19:16  Og mennesket, i hvem den ondskapsfulle ånden var, idet han sprang på dem, og da han hadde herredømme over dem, maktet han over dem, så at de hadde flyktet fra det huset idet de hadde blitt nakne og påført sår.

19:17  Og dette ble kjent for alle, både Jøder og Hellenere som bodde i Efesus, og frykt falt på dem alle, og herren Jesu navn ble gjort stort.

19:18  Óg mange av de som har trodd, kom, idet de bekjente og budbrakte gjerningene sine.

19:19  Og tilstrekkelig av de som gjorde de magiske ting, idet de hadde bidratt bokrullene, brant dem ned framfor alle; og de regnet sammen prisene for dem, og fant den fem ti-tusen sølv.

19:20  På den måten i henhold til makt vokste herrens ord og maktet.

19:21  Og da disse ting ble fullført, la Paulus i ånden, idet han hadde passert Makedonia og Akaia, å gå til Jerusalem, idet han hadde sagt, At etter jeg har vært der, må jeg også se Roma.

19:22  Og da han hadde utsendt til Makedonia to av dem som tjente ham, Timoteus og Erastus (elsket), forble han selv en tid i Asia;

19:23  Og det ble, på den tiden, et ikke lite oppstyr om veien.

19:24  For en viss Demetrius (tilhører Ceres(kornet og høstens gudinne)) ved navn, en sølvsmed, som gjorde Artemis' (fullstendig lys: elv holdt igjen) templer av sølv, la frem til håndverkerne en inntekt ikke liten;

19:25  da han hadde samlet hvilke sammen, og arbeiderne angående slike ting, sa han, Menn, dere vet at ved dette arbeidet er vår velstand;

19:26  og dere ser og hører at ikke bare av Efesus, men nesten av hele Asia, da denne Paulus hadde overbevist, forflyttet han en tilstrekkelig flokk, idet han sier, At de som blir til gjennom hender ikke er guder.

19:27  Og ikke bare gjennomgår denne delen fare for oss til å komme til irettesettelse, men også den store gudinnen Artemis' tempel vil bli tilregnet til ingenting, og prakten hennes er også i ferd med å bli nedrevet, som hele Asia og den bebodde verden tilber.

19:28  Og da de hadde hørt og idet de hadde blitt fulle av raseri, skrek de idet de sa, Stor er Efeseres Artemis.

19:29  Og hele byen ble fylt av forvirring; óg de styrtet enstemmig til teateret, da de hadde grepet Gaius (herre) og Aristarkus (den beste hersker), Makedoniere, Paulus' medreisende.

19:30  Og idet Paulus ville gå inn til folket, tillot ikke disiplene ham;

19:31  og også noen av lederne over Asia, som var venner til ham, da de hadde sendt til ham, bønnfalte de ham å ikke gi seg selv til teateret.

19:32  Da skrek andre, virkelig, noe annet, for den utkalte var forvirret, og de flere visste ikke av hvilken grunn de kom sammen.

19:33  Og de presset Aleksander forover ut av flokken, da Jødene hadde brakt ham fram; og Aleksander, da han hadde gitt signal med hånden, ville forsvare seg til folket.

19:34  Og idet de hadde gjenkjent at han er en Jøde, ble det en røst fra alle, idet de skrek i omkring to timer, Stor er Efeseres Artemis.

19:35  Og da byskriveren hadde dempet flokken, sa han, Menn, Efesere, for hvilket menneske er som ikke vet Efesernes by er en tilbeder av den store gudinne Artemis og av det Falt ned fra himmelen?

19:36  Derfor, idet disse ting er uimotsigelige, er det nødvendig for dere, da dere har blitt dempet, å være så, og å gjøre ingenting overilt.

19:37  For dere brakte disse menn, som verken er tempelplyndrere eller som blasfemerer gudinnen deres.

19:38  Hvis, virkelig, derfor, Demetrius og de håndverkerne med ham har et ord mot noen, blir rettsmøter ledet, og det er prokonsuler; la dem anklage hverandre.

19:39  Og hvis dere søker etter noe angående andre ting, skal det bli avgjort i den lovlige utkalte.

19:40  For vi gjennomgår også fare for å bli anklaget for oppstand angående denne dagen, idet det er ingen forårsaker om hva vi skal være i stand til å gi ord for denne sammenslutningen.

19:41  Og idet han hadde sagt disse ting, fraløste han den utkalte.

Chapter 20

20:1  Og etter oppstyret stoppet, da Paulus hadde tilkalt disiplene, og da han hadde hilst, gikk han ut for å gå til Makedonia.

20:2  Og idet han hadde passert disse delene, og da han hadde bønnfalt dem med mange ord, kom han til Hellas (ustabil: den skitne);

20:3  óg da han hadde gjort tre måneder, idet en sammensvergelse hadde blitt mot ham av Jødene, idet han var i ferd med å legge ut til Syria, ble det en mening av det å vende tilbake gjennom Makedonia.

20:4  Og Sopater (redder av hans far), en Berøaer, fulgte med ham inntil Asia; og av Tessalonikere, Aristarkus og Sekundus (heldig), og Gaius, en Darbaios, og Timoteus; og Asiatere, Tykikus (skjebnesvanger) og Trofimus (nærende).

20:5  Idet disse hadde gått foran, ble de i Troas for oss;

20:6  men vi seilte av sted etter de usyrede dagene fra Filippi, og kom til dem til Troas inntil fem dager, hvor vi oppholdte oss sju dager.

20:7  Og på den første av sabbatene, idet disiplene hadde blitt brakt sammen til å bryte brød, diskuterte Paulus med dem, idet han var i ferd med å dra den neste dag, óg han forlenget ordet inntil midnatt;

20:8  og det var tilstrekkelige lamper i overetasjen hvor de hadde blitt brakt sammen.

20:9  Og en viss ung mann ved navn Evtykus (heldig) idet han satt i vinduet, idet han falt i dyp søvn, idet Paulus diskuterte i lengre tid, falt ned fra tredje etasje da han hadde falt av søvnen, og ble løftet opp død.

20:10  Og idet Paulus hadde gått ned, falt han på ham, og idet han hadde omfavnet ham, sa han, Ikke lag oppstyr; for sjelen hans er i ham.

20:11  Og idet han hadde gått opp og da han hadde brutt brød og smakt, óg samtalet i tilstrekkelig tid inntil stråleglans, så gikk han ut.

20:12  Og de brakte gutten levende og ble trøstet ikke moderat.

20:13  Og idet vi hadde gått foran til skipet, la vi ut mot Assos (nær), idet vi var i ferd med å ta opp Paulus derfra; for så hadde det blitt anordnet, idet han selv var i ferd med å gå til fots.

20:14  Og da han møtte oss mot Assos, idet vi hadde tatt han opp, kom vi til Mitylene (ødelagt);

20:15  Og da vi hadde seilt bort derfra, ankom vi den neste dag overfor Kios (snødekt); og den andre dag kom vi til Samos (en bakkeskråning full av sand); og da vi hadde blitt i Trogillium (depot), kom vi den neste dag til Milet (ren med fint ull).

20:16  For Paulus dømte å seile forbi Efesus, for at det ikke skulle skje ham å bruke tid i Asia; for han skyndte seg hvis det var mulig for ham å være i Jerusalem den femtiendes dag.

20:17  Og fra Milet, da han hadde sendt til Efesus, kalte han til seg de eldre av den utkalte.

20:18  Og da de kom til ham, sa han til dem, Dere vet, fra første dag fra hvilken jeg satte føtter i Asia, hvordan jeg var blant dere hele tiden,

20:19  idet jeg var slave for herren med all ydmykelse av sinn og mange tårer og prøvelser, som hendte meg ved Jødenes sammensvergelse;

20:20  hvordan jeg dro tilbake ingenting, det å ikke budbringe dere, av de ting som bidrar, og å lære dere offentlig og i hus,

20:21  idet jeg vitnet gjennomgående både til Jøder og Hellenere om omvendelsen til gud og troen til vår herre Jesus Salvede.

20:22  Og nå, se!, jeg, bundet ved ånden, går til Jerusalem, idet jeg ikke har visst det som skal møte meg i henne,

20:23  ikke desto mindre at ånden den hellige i hver by vitner gjennomgående idet den sier at bånd og trengsler forble meg.

20:24  Men av ingenting gjør jeg regnskap, heller ikke har jeg sjelen min kostbar for meg selv, så jeg kan fullende løpet mitt med glede, og tjenesten som jeg mottok fra herren Jesus, å vitne gjennomgående om guds nådes gode budskap.

20:25  Og nå, se!, jeg har visst at dere alle ikke lenger skal se ansiktet mitt, blant hvem jeg passerte idet jeg proklamerte guds kongerike.

20:26  Derfor vitner jeg for dere på dagen i dag, at jeg er ren fra alles blod;

20:27  for jeg dro ikke tilbake, det å ikke budbringe dere hele guds råd.

20:28  Vær derfor varsomme angående dere selv og hele flokken, blant hvilken ånden den hellige satte dere som tilsynsmenn, for å gjete guds utkalte, hvilken han anskaffet gjennom seg sitt eget blod.

20:29  For jeg har visst dette, at etter bortgangen min skal tunge ulver komme til dere, idet de ikke skåner flokken;

20:30  og ut fra dere selv skal det stå opp menn som taler forvrengte ting, for å dra disiplene etter dem selv.

20:31  Våk derfor, idet dere minnes at i tre år, natt og dag, stoppet jeg ikke idet jeg advarte enhver med tårer.

20:32  Og nå legger jeg dere frem, brødre, til gud og han nådes ord, som er i stand til å bygge på og gi dere arv blant alle de som har blitt helliggjort.

20:33  Av ingen begjærte jeg sølv eller gull eller kledning;

20:34  og dere selv vet at disse hendene tjente til behovene mine og til de som var med meg.

20:35  Alle ting gav jeg dere eksempel på, fordi idet vi arbeider hardt på den måten må vi avlaste de som er uten styrke, óg å minnes herren Jesu ord at han sa, Det er mere velsignet å gi enn å motta.

20:36  Og idet han hadde sagt disse ting, idet han hadde knelt knærne sine med alle dem, ba han.

20:37  Og det ble tilstrekkelig gråt av alle; og idet de hadde falt på Paulus' nakke, kysset de ham lidenskapelig;

20:38  idet de ble mest spesielt sorgfulle over ordet som han sa, at de er i ferd med å ikke se ansiktet hans lenger. Og de sendte ham forover til skipet.

Chapter 21

21:1  Og det skjedde, da vi la ut, da vi hadde dratt fra dem, da vi hadde holdt stø kurs, kom vi til Kos (et offentlig fengsel), og den neste dag til Rhodos (rosete), og deretter til Patara (spredning, forbannelse).

21:2  Og idet vi hadde funnet et skip som dro over til Fønikia, idet vi hadde satt føtter, la vi ut.

21:3  Og idet Kypros hadde vist seg, og idet vi hadde etterlatt den på venstre side seilte vi til Syria, og ble brakt ned til Tyrus (en klippe); for der lastet skipet av lasten.

21:4  Og idet vi hadde funnet disiplene, forble vi der sju dager; som sa til Paulus gjennom ånden, å ikke gå opp til Jerusalem.

21:5  Og det skjedde, da vi fullførte dagene, idet vi hadde gått ut, gikk vi, idet de alle med kvinner og barn sendte oss forover inntil utenfor byen; og idet vi hadde knelt knærne på stranden, bad vi.

21:6  Og da vi hadde hilst hverandre, satt vi føtter på skipet, og de vendte tilbake til deres egne.

21:7  Og da vi hadde fullført seilturen fra Tyrus, ankom vi til Ptolemais (krigersk), og da vi hadde hilst på brødrene, ble vi én dag ved dem.

21:8  Og den neste dag, idet de omkring Paulus hadde gått ut, kom de til Cæsarea; og idet de hadde gått inn til huset til Filip, forkynneren av godt budskap, som er av de sju, ble vi ved ham.

21:9  Og det var fire døtre, jomfruer, til denne som forutsa.

21:10  Og idet vi forble flere dager, kom en viss forutsier ned fra Judea, ved navn Agabus;

21:11  og idet han hadde kommet til oss, og da han hadde løftet opp Paulus' belte, óg bundet seg på hendene og føttene, sa han, Disse ting sier ånden den hellige, Mannen hvems dette beltet er, på den måten skal Jødene binde i Jerusalem, og de skal overgi til nasjonenes hender.

21:12  Og da vi hørte disse ting, bønnfalte både vi og de som er fra det stedet ham å ikke gå opp til Jerusalem.

21:13  Og Paulus svarte, Hva gjør dere idet dere gråter og knuser mitt hjerte? For jeg har forberedt ikke bare å bli bundet, men også å dø i Jerusalem for herren Jesu navn.

21:14  Og idet han ikke ble overbevist, holdt vi stille idet vi hadde sagt, herrens vilje skje.

21:15  Og etter disse dagene, da vi hadde pakket sammen bagasjen, gikk vi opp til Jerusalem.

21:16  Og også av disiplene fra Cæsarea kom sammen med oss, idet de ledet til hvem vi skulle bli tatt imot som gjester, Mnason (minne), en viss Kypriot, en disippel fra begynnelsen.

21:17  Og idet vi hadde kommet til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.

21:18  Og den neste dag gikk Paulus inn med oss til Jakob, óg alle de eldre kom.

21:19  Og da han hadde hilst på dem, kunngjorde han i henhold til enhver ting som gud gjorde blant nasjonene gjennom tjenesten hans.

21:20  Og da de hadde hørt, herliggjorde de herren; og de sa til ham, Du ser, bror, hvor mange titusener det er av Jøder som har trodd, og alle er nidkjære for loven.

21:21  Og de ble opplært angående deg, at du lærer bort frafall fra Moses til alle Jødene blant nasjonene, idet du sier de å ikke omskjære barna, eller å gå i vanene.

21:22  Derfor, hva er det? Uansett, en mengde må komme sammen, fordi de vil høre at du har kommet.

21:23  Gjør derfor dette som vi sier deg; det er fire menn hos oss som har et løfte på seg;

21:24  Idet du hadde mottatt disse, gjør deg ren med dem, og betal for dem, for at de kan barbere hode, og alle kan vite at hvilke ting de har blitt opplært angående deg er ingenting, men at du vandrer også selv idet du vokter loven.

21:25  Og angående de som har trodd av nasjoner skrev vi. Da vi hadde dømt at de holder ingen slik ting, bortsett fra å vokte seg både for idolofret og blod og en ting som er kvalt og hor.

21:26  Da, idet Paulus hadde mottatt mennene, da han hadde blitt gjort ren med dem den neste dag, gikk han inn til tempelet, idet han kunngjorde renselsens dagers fullstendiggjøring, inntil hvilken tid offeret skulle bli frembåret for enhver av dem.

21:27  Men da de sju dagene var i ferd med å bli fullstendig fullført, da de Jødene fra Asia hadde sett ham i tempelet, forvirret de hele flokken, og de rakk ut hendene på ham,

21:28  idet de skrek, Menn, Israelitter, hjelp. Dette er mennesket som lærer alle overalt mot folket og loven og dette sted; óg mer, han brakte også inn Hellenere til tempelet, og har gjort dette hellige stedet urent.

21:29  Fordi de hadde før sett Trofimus, Efeseren, i byen med ham, ham tenkte de at Paulus brakte inn i tempelet.

21:30  Óg hele byen ble beveget, og det ble en sammenstimling av folket; og idet de hadde grepet fatt i Paulus, dro de ham utenfor tempelet; og straks ble dørene stengt.

21:31  Og idet de søkte å drepe ham, gikk det opp en rapport til føreren over tusen av kohorten, at hele Jerusalem har blitt forvirret.

21:32  Som straks, idet han hadde tatt soldater og centurioner, løp ned over dem. Og idet de hadde sett føreren over tusen og soldatene, stoppet de å slå Paulus.

21:33  Da føreren over tusen hadde nærmet seg, da grep han ham, og kommanderte ham å bindes i to bånd; og han spurte hvem enn han kunne være, og hva det er han har gjort.

21:34  Og andre ropte noe annet i flokken; og idet han ikke var i stand til å vite sikkerheten på grunn av oppstyret, kommanderte han ham å bli ledet til festningen.

21:35  Og da han kom på trappene, hendte det at han ble båret av soldatene på grunn av flokkens voldsomhet.

21:36  For folkets mengde fulgte dem idet de skrek, Løft ham opp fra jorden.

21:37  Óg idet han var i ferd med å bli brakt inn i festningen, sier Paulus til føreren over tusen, Om det er lovlig for meg å si noe til deg? Og han sa, Kjenner du Hellenistisk?

21:38  Er du altså ikke Egypteren som før disse dagene opprørte og ledet ut til ørkenen de fire tusen menn av snikmordere?

21:39  Og Paulus sa, Jeg, virkelig, er et menneske, en Jøde, fra Tarsus, av Kilikia, en borger av en ikke ubemerket by; og jeg ber deg inntrengende, tillat meg å tale til folket.

21:40  Og da han hadde tillatt ham, idet Paulus har stått på trappen, gav han signal med hånden til folket; og idet det hadde blitt en stor stillhet, talte han på den hebraiske dialekt, idet han sa,

Chapter 22

22:1  Menn, brødre og fedre, hør mitt forsvar nå til dere.

22:2  Og da de hadde hørt at han talte til dem på den hebraiske dialekt, la de frem mere stillhet. Og han sier,

22:3  Jeg er, virkelig, en Jødisk mann, som har blitt født i Tarsus av Kilikia, og som har blitt ernært i denne byen ved Gamaliels føtter, som har blitt oppdratt i henhold til nøyaktighet av fedrenes lov, idet jeg var nidkjær for gud, slik som alle dere er i dag;

22:4  som forfulgte denne veien inntil død, idet jeg bandt og overgav til fengsel både menn og kvinner,

22:5  som også ypperstepresten gir vitnesbyrd til meg, og hele eldrerådet; og da jeg hadde tatt imot brev fra hvilke til brødrene, gikk jeg til Damaskus, for å bringe også de som var der, idet de har blitt bundet, til Jerusalem, for at de skulle bli straffet.

22:6  Og det skjedde meg, idet jeg gikk og nærmet meg Damaskus, omkring midt på dagen, plutselig ut av himmelen skinte et tilstrekkelig lys omkring meg.

22:7  Óg jeg falt til bakken, og jeg hørte en røst som sa til meg, Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?

22:8  Og jeg svarte, Hvem er du, herre? Óg han sa til meg, Jeg er Jesus, Nasareeren, som du forfølger.

22:9  Og de som var med meg så, virkelig, lyset, og ble fryktsomme; og røsten hørte de ikke av ham som talte til meg.

22:10  Og jeg sa, Hva skal jeg gjøre herre? Og herren sa til meg, Idet du har stått opp, gå til Damaskus, og der skal det bli sagt deg angående alt som har blitt fastsatt for deg å gjøre.

22:11  Og da jeg ikke så for dette lysets herlighet, idet jeg ble ledet ved hånden av de som var med meg, kom jeg til Damaskus.

22:12  Og en viss Ananias, en from mann i henhold til loven, som ble gitt vitnesbyrd av alle de Jødene som bodde der,

22:13  idet han hadde kommet til meg og kom over meg, sa han til meg, Saul, bror, Se opp. Og jeg så opp på ham i den samme timen.

22:14  Og han sa, Våre fedres gud håndplukket deg på forhånd til å vite viljen hans, og å se den rettferdige og å høre en røst ut av munnen hans;

22:15  fordi du skal være et vitne for ham til alle mennesker om hva du har sett og hørt.

22:16  Og nå hva er du i ferd med? Idet du har stått opp, bli døpt og bad bort syndene dine, da du har påkalt herrens navn.

22:17  Og det skjedde meg da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem, og idet jeg bad i tempelet, jeg kom i en ekstase,

22:18  og jeg så ham idet han sa til meg, Skynd deg og gå ut i hast ut av Jerusalem, fordi de skal ikke motta ditt vitnesbyrd angående meg.

22:19  Og jeg sa, Herre, de vet at jeg fengslet og slo i synagogene de som trodde på deg;

22:20  og da ditt vitne Stefanus' blod ble utøst, kom jeg også og hadde medvelbehag i mordet av ham, og voktet klesplaggene av dem som myrdet ham.

22:21  Og han sa til meg, Gå, fordi jeg skal utsende deg til nasjonene langt borte.

22:22  Og de hørte ham inntil dette ordet, og de hevet røsten sin, idet de sa, Løft opp fra jorden en sådan; for det er ikke passende for ham å leve.

22:23  Og idet de ropte og kastet klesplaggene, og kastet støv i luften,

22:24  kommanderte føreren over tusen ham å bli brakt til festningen, idet han hadde sagt for ham å bli undersøkt med pisking, for at han kunne få vite på grunn av hvilken sak de ropte på den måten mot ham.

22:25  Og da han strekte ham ut med reimene, sa Paulus til den centurionen som har stått ved, Om det er lovlig for dere å piske et Romersk og udømt menneske?

22:26  Og da centurionen hadde hørt, idet han hadde kommet nær, fortalte han det til føreren over tusen idet han sa, Se, hva er du i ferd med å gjøre? For dette menneske er Romersk.

22:27  Og idet føreren over tusen hadde kommet nær, sa han til ham, Si meg, om du er Romersk? Og han sa, Ja.

22:28  Óg føreren over tusen svarte, Jeg besittet meg denne borgerretten for en stor sum. Og Paulus sa, Og jeg har også blitt født så.

22:29  Straks fjernet de seg derfor fra ham de som var i ferd med å undersøke ham; og føreren over tusen fryktet også, idet han hadde fått vite at han er Romersk, og fordi han hadde bundet ham.

22:30  Og på den neste dag, idet han ville vite sikkerheten til hvorfor han ble anklaget av Jødene, løsnet han av ham båndene, og kommanderte yppersteprestene og hele synedriet deres å komme; og idet han hadde brakt ned Paulus, stilte han ham frem for dem.

Chapter 23

23:1  Og da Paulus hadde stirret på synedriet, sa han, Menn, brødre, jeg har med helt god samvittighet vært borger for gud inntil denne dagen.

23:2  Og ypperstepresten Ananias befalte dem som stod ved siden av ham å slå ham på munnen.

23:3  Da sa Paulus til ham, Gud er i ferd med å slå deg, du vegg som har blitt hvitkalket; og du sitter idet du dømmer meg i henhold til loven og idet du motsatt av loven kommanderer meg å bli slått?

23:4  Og de som har stått ved siden av sa, Håner du guds yppersteprest?

23:5  Óg Paulus sa, Jeg visste ikke, brødre, at han er yppersteprest; for det har blitt skrevet, du skal ikke si ondt om en fører av folket ditt.

23:6  Og idet Paulus hadde skjønt at den ene del er Saddukeere og den andre Fariseere, skrek han i synedriet, Menn, brødre, jeg er en Fariseer, sønn av en Fariseer; jeg dømmes angående håp og dødes oppstandelse.

23:7  Og da han hadde sagt dette, ble det en oppstand av Fariseerne og Saddukeerne, og mengden ble delt;

23:8  For Saddukeere, virkelig, sier at det ikke er oppstandelse, heller ikke budbringer eller ånd; men Fariseere bekjenner begge.

23:9  Og det ble et stort rop; og idet de skriftlærde av Fariseernes del hadde stått opp, bekjempet de idet de sa, Intet ondt finner vi i dette mennesket; og hvis en ånd talte til ham, eller en budbringer, skulle vi ikke stride mot gud.

23:10  Og idet det hadde blitt en stor oppstand, da føreren over tusen hadde blitt forsiktig, for at ikke Paulus skulle bli dratt i stykker av dem, kommanderte han hæren idet de hadde gått ned å gripe ham fra deres midte óg å bringe ham til festningen. Act 23:11 Og den neste natt idet herren hadde kommet over ham, sa han, Vær ved godt mot Paulus, for som du vitnet gjennomgående de ting angående meg i Jerusalem, på den måten må du også gi vitnesbyrd i Roma.

23:12  Og idet det hadde blitt dag, da noen av Jødene hadde gjort en sammenslutning, forbannet de seg, idet de sa at de verken skulle spise eller drikke inntil de skulle drepe Paulus;

23:13  og de var flere enn førti som hadde gjort denne sammensvergelsen;

23:14  som idet de hadde kommet nær til yppersteprestene og de eldre, sa, Vi forbannet oss selv til en forbannet, å smake ingenting inntil vi skal drepe Paulus.

23:15  Nå, derfor, synliggjør dere med synedriet for føreren over tusen, for at han kan bringe ham ned til dere i morgen, som om dere er i ferd med å vite grundig nøyaktigere de ting angående ham; og vi, før han kommer nær, er forberedt til å myrde ham.

23:16  Og da sønnen av Paulus' søster hadde hørt om bakholdet, idet han hadde kommet og gått inn i festningen, fortalte han det til Paulus.

23:17  Og da Paulus hadde tilkalt én av centurionene, sa han, Led bort denne unge mannen til føreren over tusen; for han har noe å fortelle ham.

23:18  Derfor, virkelig, idet han hadde mottatt ham, ledet han ham til føreren over tusen, og sier, Fangen Paulus, da han hadde tilkalt meg, spurte meg om å lede denne unge mannen til deg, idet han har noe å si til deg.

23:19  Og idet føreren over tusen hadde grepet hånden hans, og da han hadde trukket seg tilbake privat, spurte han, Hva er det du har å fortelle meg?

23:20  Og han sa, At Jødene ble enige om å spørre deg, for at du skal bringe Paulus ned til synedriet i morgen, som om de er i ferd med å spørre noe mer nøyaktig om ham.

23:21  Derfor, bli du ikke overbevist av dem; for mere enn førti menn av dem ligger i bakhold mot ham, som forbannet seg selv til å verken spise eller drikke inntil de dreper ham; og nå er de forberedt idet de venter på løftet fra deg.

23:22  Virkelig, derfor fraløste føreren over tusen den unge mannen, da han hadde påbydd å si til ingen at du synliggjorde dette til meg.

23:23  Og da han hadde tilkalt visse to av centurionene, sa han, Forbered to hundre soldater for at de kan gå inntil Cæsarea, og sytti ryttere, og to hundre spydbærere, fra nattens tredje time;

23:24  óg dyr til å stille ved siden av, for at da de hadde satt Paulus på kunne de redde gjennom til Felix (glad), guvernøren;

23:25  da han hadde skrevet et brev som omfattet dette eksempel;

23:26  Klaudius Lysias (befrier) til den høyst ærefulle guvernør Felix, gled deg.

23:27  Denne mannen, da han hadde blitt tatt av Jødene, og idet han var i ferd med å bli myrdet av dem, ham utfridde jeg idet jeg hadde kommet med hæren, idet jeg hadde lært at han er en Romer.

23:28  Og idet jeg ville vite årsaken på grunn av det de anklaget ham, brakte jeg ham ned til synedriet deres;

23:29  hvem jeg fant anklaget angående spørsmål av loven deres, og som hadde ingen anklage verdig til død eller bånd.

23:30  Og da det hadde blitt fortalt meg at det var i ferd med å bli en sammensvergelse av Jødene mot mannen, sendte jeg straks til deg, da jeg hadde påbydd også anklagerne å si det mot ham til deg, ha det bra.

23:31  Virkelig, derfor, soldatene, i henhold til det som hadde blitt anordnet dem, idet de hadde tatt Paulus opp, brakte ham gjennom natten til Antipatris (til forfar).

23:32  Og neste dag, da de hadde tillatt rytterne å gå med ham, vendte de tilbake til festningen;

23:33  hvem som idet de hadde gått inn til Cæsarea, og idet de hadde overgitt brevet til guvernøren, fremstilte også Paulus for ham.

23:34  Og idet guvernøren hadde lest, og da han hadde spurt ved hva slags provins han er, og idet han hadde fått vite at han er fra Kilikia,

23:35  sa han, Jeg skal høre deg helt ut, når også anklagerne dine kommer. Óg han kommanderte ham til å bli voktet i Herodes' prætorium.

Chapter 24

24:1  Og etter fem dager kom ypperstepresten Ananias ned med de eldre og en viss taler, Tertullus (trippel-forherdet), hvilke som synliggjorde for guvernøren de ting mot Paulus.

24:2  Og da han hadde blitt kalt, begynte Tertullus å anklage idet han sa,

24:3  Idet vi oppnår mye fred gjennom deg, og idet aktverdige gjerninger skjer for denne nasjonen gjennom din omtanke, óg alltid og overalt mottar vi, høyst ærefulle Felix, med all takksigelse.

24:4  Og for at jeg ikke skal hindre mere, bønnfaller jeg deg å høre oss kort i din mildhet.

24:5  For idet vi hadde funnet denne mannen, en pest, og idet han beveget en oppstand for alle Jødene i henhold til den bebodde verden, óg en som står først i Nasareernes sekt;

24:6  som også prøvde å verdsliggjøre tempelet, som vi også grep og ville dømme i henhold til vår lov.

24:7  Og idet Lysias, føreren over tusen, hadde gått forbi med stor voldsomhet, ledet han ham bort fra hendene våre,

24:8  da han hadde kommandert anklagerne hans å komme til deg, fra hvem du kan være i stand, da du selv hadde bedømt, å gjenkjenne angående alle disse ting som vi anklager ham for.

24:9  Og også Jødene var enige, idet de hevdet disse ting å være på den måten.

24:10  Og Paulus svarte, da guvernøren hadde nikket til ham for å tale, Idet jeg vet du har vært en dommer for denne nasjonen ved mange år, forsvarer jeg meg selv angående disse ting med større glede.

24:11  Idet du er i stand til å vite at det ikke er mere enn tolv dager for meg fra jeg gikk opp for å tilbe i Jerusalem,

24:12  og heller ikke i tempelet fant de meg idet jeg diskuterte mot noen eller idet jeg lagde en sammenstimling av en flokk, heller ikke i synagogene eller i byen;

24:13  heller ikke er de i stand til å fremstille meg angående hvilke ting de nå anklager meg.

24:14  Og jeg bekjenner dette for deg, at i henhold til veien som de kaller en sekt, på den måten tjener jeg fedrenes gud, idet jeg tror alle de ting i henhold til det som hadde blitt skrevet i loven og forutsierne,

24:15  idet jeg har et håp til gud, som også de selv gir adgang, en kommende oppstandelse av døde skal bli, både av rettferdige og urettferdige;

24:16  og i dette strever jeg meg selv, å ha en uanstøtelig samvittighet mot gud og menneskene gjennom alt.

24:17  Og etter mange år kom jeg for å gjøre almisser og offer til nasjonen min;

24:18  i hvilke fant de meg idet jeg hadde blitt gjort ren i tempelet, ikke med en flokk, heller ikke med et oppstyr, men med noen Jøder fra Asia,

24:19  som må være til stede for deg og anklage hvis de hadde noe mot meg;

24:20  eller la disse samme si hvis de fant noe urett i meg, idet jeg stod for synedriet,

24:21  eller angående denne ene røsten, som jeg skrek idet jeg har stått blant dem, At angående en oppstandelse av døde dømmes jeg i dag av dere.

24:22  Og da Felix hadde hørt dette, utsatte han dem, da han har visst nøyaktigere om de ting angående veien, idet han hadde sagt, Når Lysias, føreren over tusen, skulle komme ned, skal jeg vite få vite de ting i henhold til dere grundig;

24:23  óg da han hadde anordnet centurionen å holde Paulus, óg ham ha ro, og å hindre ingen av hans egne å tjene eller å komme nær ham.

24:24  Og etter noen dager, idet Felix hadde kommet med Drusilla (vannet av duggen), kvinnen hans, som var en Jødinne, sendte han bud etter Paulus, og hørte ham angående troen på Salvede.

24:25  Og idet han diskuterte angående rettferdighet og selvkontroll og den kommende dommen, idet Felix hadde blitt fryktsom, svarte han, Gå, for det nåværende; og idet jeg hadde mottatt en tid skal jeg kalle deg til meg;

24:26  men samtidlig idet han også håpet at penger skal bli gitt ham av Paulus, for at han skulle løsne ham; derfor, idet han også oftere sendte bud etter ham, samtalte han med ham.

24:27  Og da to år hadde blitt fullført mottok Felix en etterfølger, Porkius (svinsk) Festus (festival); óg idet Felix ville legge ned en nåde til Jødene, etterlot han Paulus bundet.

Chapter 25

25:1  Derfor, idet Festus hadde satt føtter i provinsen, etter tre dager gikk han opp til Jerusalem fra Cæsarea.

25:2  Og ypperstepresten og de fremste av Jødene synliggjorde for ham de ting mot Paulus, og de bønnfalte ham,

25:3  idet de spurte om en nåde i henhold til ham, for at han skulle sende bud etter ham til Jerusalem, idet de gjorde et bakhold for å myrde ham på veien.

25:4  Virkelig, da svarte Festus, Paulus holdes i Cæsarea, og han selv er i ferd med å dra ut i hast.

25:5  Derfor, de som er i stand blant dere, sier han, idet de hadde gått sammen, hvis det er noe i denne mannen, la dem anklage ham.

25:6  Og da han hadde oppholdt seg blant dem mere enn ti dager, idet han hadde gått ned til Cæsarea, da han den neste dag hadde satt seg ned på dommersetet, kommanderte han Paulus å bli brakt.

25:7  Og idet han hadde kommet, stod de Jødene som har kommet ned fra Jerusalem omkring, idet de førte mange og tunge beskyldninger mot Paulus, som de ikke maktet å framvise,

25:8  idet han forsvarte seg, At verken mot Jødenes lov eller mot tempelet eller mot Cæsar syndet jeg noe.

25:9  Og Festus som ville legge ned en nåde hos Jødene, idet han svarte Paulus, sa, Ville du, idet du hadde gått opp til Jerusalem, bli dømt der ved meg angående disse ting?

25:10  Og Paulus sa, Jeg står ved Cæsars dommersete, hvor jeg må bli dømt. Jeg gjorde ingen urettferdighet mot Jøder, som du også vet meget godt;

25:11  for hvis jeg virkelig gjorde urettferdighet og har gjort noe verdig død, fraber jeg ikke å dø; og hvis det er ingenting av de ting disse anklager meg for, er ingen i stand til å benåde meg til dem. Jeg påkaller Cæsar.

25:12  Da, da Festus hadde talt sammen med rådslutningen, svarte han, Du har påkalt Cæsar, til Cæsar skal du gå.

25:13  Og idet noen dager hadde gått, ankom Agrippa (vill hest), kongen, og Berenike (bring seier) til Cæsarea, for å hilse på Festus.

25:14  Og da de oppholdte seg der flere dager, la Festus saken mot Paulus frem for kongen idet han sa, Det er en viss mann som har blitt etterlatt av Felix, en fange,

25:15  om hvem, idet jeg var i Jerusalem, yppersteprestene og de eldre av Jødene synliggjorde ting, idet de spurte en dom mot ham;

25:16  til hvem jeg svarte, at det er ikke vane ved Romere å benåde noe menneske til fullstendig ødeleggelse, før enn den som er anklaget skulle ha anklagerne ansikt til ansikt, óg skulle motta et sted for forsvar angående anklagen.

25:17  Derfor, idet de hadde kommet sammen her, da ingen utsettelse hadde blitt gjort, da jeg den neste dag hadde satt meg ned på dommersetet kommanderte jeg mannen å bli brakt;

25:18  angående hvem, da de hadde stått, brakte anklagerne fram ingen sak av de ting jeg formodet,

25:19  men de hadde mot ham visse spørsmål om deres egen overtro, og angående en viss Jesus som har dødd, som Paulus hevdet å leve.

25:20  Og idet jeg var rådvill med hensyn til spørsmålet angående dette, sa jeg, om han skulle ville gå til Jerusalem, og der å bli dømt angående disse ting.

25:21  Men da Paulus hadde påkalt for ham selv å bli holdt til den keiserlige undersøkelsen, kommanderte jeg ham å bli holdt inntil jeg kunne sende ham til Cæsar.

25:22  Og Agrippa sa til Festus, Jeg ville også selv høre mennesket. Og han sa, I morgen skal du høre ham.

25:23  Derfor, den neste dag, idet Agrippa og Berenike hadde kommet med stor stas, og idet de hadde gått inn i auditoriet, med både føreren over tusen og de som var framstående menn av byen, og da Festus hadde kommandert, braktes Paulus.

25:24  Og Festus sa, Kong Agrippa, og alle de mennene som er tilstedet sammen oss, dere ser denne angående hvem hele Jødenes mengde gikk i forbønn til meg både i Jerusalem og her, idet de ropte at han ikke burde leve lenger;

25:25  og jeg, idet jeg hadde grepet at han har gjort ingenting verdig død, og han selv også hadde påkalt den keiserlige, dømte jeg å sende ham;

25:26  om hvem jeg ikke har noe sikkert å skrive til herren; derfor ledet jeg ham framfor dere, og spesielt for deg, kong Agrippa, for idet bedømmelse har vært, kan jeg ha noe å skrive.

25:27  For det menes usaklig for meg idet jeg sender en fange, å ikke også betegne saken, de ting mot ham.

Chapter 26

26:1  Og Agrippa sa til Paulus, det er blitt tillatt for deg å tale for deg selv. Da forsvarte Paulus, da han hadde utstrakt hånden,

26:2  Angående alle ting av hvilke jeg er blitt anklaget av Jødene, kong Agrippa, har jeg aktet meg selv velsignet idet jeg er i ferd med å forsvare meg til deg i dag;

26:3  spesielt idet du er en kjenner av alle ting, både vanene og spørsmålene blant Jøder. Derfor ber jeg deg inntrengende å høre langmodig på meg.

26:4  Virkelig, derfor, livsførselen min fra ungdom, som fra begynnelsen var blant nasjonen min i Jerusalem, kjenner alle Jødene,

26:5  idet de kjenner meg på forhånd fra det første, hvis de vil vitne, at jeg levde som Fariseer i henhold til den mest nøyaktige sekten av vår dyrkelse;

26:6  og nå har jeg stått idet jeg blir dømt for et håp om løftet som kom til fedrene av gud,

26:7  til hvilket våre tolv stammer idet de tjener i iver natt og dag håper å ankomme; angående hvilket håp ble jeg anklaget, kong Agrippa, av Jødene.

26:8  Hvorfor blir det dømt utrolig ved dere om gud vekte opp døde?

26:9  Jeg, virkelig, mente derfor for meg selv at jeg måtte gjøre mange ting imot Jesus Nasareerens navn;

26:10  som jeg også gjorde i Jerusalem, og mange av de hellige stengte jeg i fengsler, idet jeg hadde mottatt makten fra yppersteprestene; óg de som ble myrdet gav jeg småstein mot.

26:11  Og i enhver synagoge, idet jeg straffet dem ofte, nødvendiggjorde jeg dem å blasfemere; idet jeg raset overflødig imot dem forfulgte jeg dem også inntil utenfor byene.

26:12  I hvilke ting også, idet jeg gikk til Damaskus med makt og fullmakt, den ved yppersteprestene,

26:13  ved midten av dagen, så jeg på veien, konge, fra himmelen, over glansen av solen, et lys da det hadde strålt omkring meg og dem som gikk med meg.

26:14  Og idet vi alle hadde falt ned til jorden, hørte jeg en røst som talte til meg og som sa på den Hebraiske dialekt, Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det er hardt for deg å sparke mot brodder.

26:15  Og jeg sa, Hvem er du herre? Og han sa, Jeg er Jesus, som du forfølger.

26:16  Men stå opp, og stå på føttene dine; for til dette ble jeg sett av deg, for å håndplukke deg på forhånd til underordnet og vitne både om de ting du så óg de ting som jeg skal la bli sett av deg,

26:17  idet jeg utfrir deg fra folket og nasjonene, til hvem jeg nå utsender deg,

26:18  for å åpne deres øyne, til å vende seg om fra mørke til lys og fra satans makt til gud, for deres mottagelse av forlatelse av synder og lodd blant de som har blitt helliget ved tro til meg.

26:19  Hvorfra, kong Agrippa, jeg ikke ble ulydig det himmelske syn,

26:20  men til de i Damaskus først og Jerusalem, óg til hele Judeas landområdet og til nasjonene, fortalte jeg å omvende seg og vende om til gud, idet de gjør gjerninger verdig omvendelsen.

26:21  På grunn av disse ting idet Jødene tok meg i tempelet, prøvde de å drepe meg.

26:22  Derfor, idet jeg hadde oppnådd hjelp ved gud inntil denne dagen, har jeg stått, idet jeg har gitt vitnesbyrd til både liten og stor, idet jeg sier ingenting unntatt de ting som óg forutsierne og Moses taler av de ting som var i ferd med å skje,

26:23  om den Salvede som skal lide, om som den første fra oppstandelse av døde er i ferd med å forkynne et lys til folket og nasjonene.

26:24  Og idet han forsvarte seg selv med disse ting, sa Festus med stor røst, Du er gal, Paulus; Dine mange bokstaver snur deg rundt til gal.

26:25  Og han sier, Jeg er ikke gal, høyst ærefulle Festus, men jeg taler rett frem ord av sannhet og sunt sinn;

26:26  for kongen vet om disse ting, med henblikk på hvem som jeg også taler fritt; for jeg er ikke blitt overbevist om at ingenting av disse ting er skjult for ham; for dette har ikke blitt gjort i et hjørne.

26:27  Tror du, kong Agrippa, forutsierne? Jeg har visst at du tror.

26:28  Og Agrippa sa til Paulus, Ved litt overbeviser du meg til å bli en tilhenger av den salvede.

26:29  Og Paulus sa, Jeg ville ønske enn til gud, både ved lite og ved mye, ikke bare du, men også alle de som hører meg i dag å bli sådanne hva slags som jeg også er, foruten disse bånd.

26:30  Og idet han hadde sagt disse ting, stod kongen opp og guvernøren óg Berenike og de som satt sammen med dem;

26:31  og da de hadde trukket seg tilbake, talte de til hverandre idet de sa, At dette mennesket gjør ingenting verdig død eller bånd.

26:32  Og Agrippa sa til Festus, Dette mennesket var i stand til å ha blitt fraløst hvis ikke han hadde påkalt Cæsar.

Chapter 27

27:1  Og da det ble dømt for oss å seile bort til Italia, overgav de både Paulus og noen andre fanger til en centurion ved navn Julius (glatthåret), av en keiserlig kohorte.

27:2  Og idet vi hadde satt føtter i et skip fra Adramyttium (jeg skal bo i død), idet vi var i ferd med å seile mot Asias steder, la vi ut, idet Aristarkus var med oss, en Makedonier, Tessaloniker.

27:3  Óg den neste dag ble vi brakt til land til Sidon (jakt); óg Julius, som brukte Paulus menneskekjærlig, tillot ham, da han hadde gått til venner, å oppnå omsorg.

27:4  Og deretter, da det hadde blitt lagt ut, seilte vi under Kypros på grunn av at vindene var imot.

27:5  Óg da vi hadde seilt over dypene mot Kilikia og Pamfylia kom vi ned til Myra (myrra: myrt juice) i Lykia (ulveaktig).

27:6  Og der, idet centurionen hadde funnet et skip fra Aleksandria som seilte til Italia, tok han oss om bord i det.

27:7  Og i tilstrekkelige dager, idet vi seilte sent og idet vi med vanskelighet kom mot Knidos (ergret seg over), idet vinden ikke tillot oss videre, seilte vi under Kreta (kjøttrik) mot Salmone (påkledd);

27:8  óg idet vi med vanskelighet seilte forbi den, kom vi til et visst sted som ble kalt vakker havn, nær til hvilken var en by, Lasea (stri).

27:9  Og idet tilstrekkelig tid hadde gått og idet seilturen allerede var farlig, på grunn av at også fasten allerede hadde gått forbi, rådet Paulus,

27:10  idet han sa til dem, Menn, jeg ser at seilturen er i ferd med å bli med mishandling og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre sjeler.

27:11  Men centurionen ble mere overbevist av styrmannen og kapteinen enn av de ting som ble sagt av Paulus.

27:12  Og idet havnen var upassende til overvintring, la de flere råd om å legge ut også derfra, hvis de på en eller annen måte var i stand, da de hadde ankommet til Føniks (palme), å overvintre der, en havn av Kreta som ser mot sørvest og mot nordvest.

27:13  Og da en vind fra sør hadde blåst lett, da de hadde ment de har grepet hensikten, da de hadde løftet opp, seilte de veldig nært langs Kreta.

27:14  Og ikke mye etter kastet det en stormfull vind som ble kalt Euroklydon (kraftig rystelse) mot den.

27:15  Og da skipet hadde blitt grepet, og idet det ikke var i stand til å holde opp mot vinden, idet vi hadde overgitt det, ble vi ført.

27:16  Og idet vi hadde løpt under en viss liten øy som ble kalt Klauda (lam), maktet vi med vanskelighet å bli i makt over båten;

27:17  da de hadde løftet den opp brukte de en hjelp, idet de bandt under opp om skipet; idet de óg fryktet at de skulle falle på Syrten, da de hadde firt ned seilet, på den måten ble vi ført.

27:18  Og idet vi ble voldsomt kastet av storm, gjorde de en utkasting den neste dag;

27:19  og den tredje dag kastet vi skipets redskaper med egne hender;

27:20  og idet heller ikke sol eller stjerner kom til syne på flere dager, og idet en ikke liten storm lå på oss, ble alt resterende håp av det å bli reddet tatt bort.

27:21  Og idet det var mye tid uten korn, da, da Paulus hadde stått i midten av dem, sa han, Dere burde, virkelig, menn, da dere hadde adlydt meg, ikke bli lagt ut fra Kreta, óg vinne denne mishandlingen og dette tapet.

27:22  Og nå råder jeg dere å være oppmuntret; for det skal bli ingen forkasting av sjel ved dere, ikke desto mindre enn skipet.

27:23  For denne natten stod ved siden av meg en budbringer fra gud, hvems jeg er og hvem jeg tjener,

27:24  som sa, Frykt ikke Paulus, du må stå ved siden av Cæsar; og se! gud har benådet deg alle de som seiler med deg.

27:25  Vær derfor oppmuntret menn; for jeg tror til gud at det skal bli i henhold til den måte som det har blitt talt til meg.

27:26  Og vi må falle på en viss øy.

27:27  Og da fjortende natt kom idet vi overgikk på Adriaterhavet (uten ved), formodet sjømennene midt på natten at de ledet mot et visst landområde;

27:28  og da de hadde loddet fant de tjue favner (en favn = lengde av utstrakte armer, 178 cm); og da de hadde kommet litt lengre bort, og da de igjen hadde loddet, fant de femten favner;

27:29  óg idet de fryktet for at de skulle falle til steinete steder, da de hadde kastet fire anker fra akterstavn, ønsket de det å bli dag.

27:30  Og idet sjømennene søkte å flykte fra skipet, og da de hadde firt ned båten til sjøen, i påskudd som om de var i ferd med å utstrekke anker ved forstavn,

27:31  sa Paulus til centurionen og soldatene, Hvis ikke disse blir i skipet, er dere ikke i stand til å bli reddet.

27:32  Da hugget soldatene repene av båten og tillot den å falle.

27:33  Og inntil dagen var i ferd med å komme, bønnfalte Paulus absolutt alle å få næring, idet han sa, I dag er det fjortende dag dere har fortsatt idet dere har ventet uten korn, idet dere har tatt til dere ingenting.

27:34  Derfor bønnfaller jeg dere å ta til dere næring; for dette er med henblikk på deres redning; for av ingen av dere skal et hår falle fra hodet.

27:35  Og idet han hadde sagt disse ting og mottatt brød, gav han takk til gud framfor alle, og da han hadde brutt, begynte han å ete.

27:36  Og idet alle hadde blitt med større glede tok også de til seg næring;

27:37  og vi var i skipet, de alle sjelene, to hundre og syttiseks.

27:38  Og da de hadde blitt fylt av næring, lettet de skipet idet de utkastet kornet til sjøen.

27:39  Og da dag kom, gjenkjente de ikke landet; men de tok i betraktning en viss bukt som hadde en strand, til hvilken, rådslo de, hvis de var i stand, å grunnstøte skipet.

27:40  Og idet de hadde tatt bort ankerene, lot de det være til sjøen, og idet de samtidlig hadde slakket tauene til rorene og hevet forseilet, hold de til det som blåste til stranden.

27:41  Og idet de hadde falt blant et sted der to sjøer møtes, rant de skipet på grunn; og forstavnen, virkelig, da den hadde sittet fast, ble urystelig, men akterstavnen løsnet av bølgenes voldsomhet.

27:42  Og soldatenes råd var at de skulle drepe fangene, for at ikke noen skulle flykte da de hadde svømt unna;

27:43  men centurionen som ville redde Paulus gjennom hindret dem i rådet, óg han kommanderte dem som var i stand til å svømme, da de hadde kastet ut først, å dra til landet,

27:44  og de resterende, noen, virkelig, på planker, og noen på visse av de ting fra skipet; og på den måten skjedde det at alle ble reddet gjennom til landet.

Chapter 28

28:1  Og da de hadde blitt reddet gjennom, da gjenkjente de at øya kalles Malta (honning).

28:2  Og utlendingene la ikke frem vanlig kjærlighet til mennesker til oss; for da de hadde opptent en ild, tok de alle oss til seg, på grunn av det regnet som hadde kommet og på grunn av kulden.

28:3  Og da Paulus hadde samlet en mengde kvister, og idet han hadde pålagt på ilden, festet en giftslange seg på hånden hans, idet den hadde gått ut av varmen.

28:4  Og da utlendingene så dyret som hang fra hånden hans, sa de til hverandre, Dette mennesket er utelukkende en morder, som, da han hadde blitt reddet gjennom ut av sjøen, dommen ikke tillot å leve.

28:5  Han, virkelig, da han derfor hadde ristet dyret av i ilden, led han intet ondt.

28:6  Men de ventet på han å være i ferd med å brenne eller falle uforvarende ned død; og i mye venting og idet de så intet upassende som skjedde på ham, idet de forandret mening, sa de han er en gud.

28:7  Og i de deler omkring det stedet var det et område til den fremste av øya, ved navn Publius (populær), som, da han hadde tatt imot oss, tok vennligsinnet imot oss som gjester tre dager.

28:8  Og det skjedde, Publius' far ble lagt ned idet han ble holdt sammen med feber og dysenteri; idet Paulus hadde gått inn til ham og da han hadde bedt idet han hadde pålagt hendene på ham, helbredet han ham.

28:9  Idet dette, derfor, skjedde, kom også de andre på øya, som hadde styrkeløsheter, nær og ble helbredet,

28:10  som også med mange priser priste oss, og idet vi ble ledet ut, påla de de ting med henblikk på behovet.

28:11  Og etter tre måneder ble vi ledet ut i et skip, fra Aleksandria sidemerket Dioskurene, som har overvintret på øya;

28:12  og da vi hadde blitt brakt ned til Syrakus (en syrisk høring), forble vi tre dager;

28:13  hvorfra, idet vi hadde seilt omkring, ankom til Regium (brudd), og etter én dag idet det hadde blåst fra sør, kom vi neste dag til Puteoli (svovelholdig kilder);

28:14  hvor, idet vi hadde funnet brødre, vi ble bønnfalt å forbli ved dem sju dager; og på den måten kom vi til Roma,

28:15  og derfra, da brødrene hadde hørt de ting angående oss, gikk de ut for å møte oss inntil Appii (torgplassen til Appius) Forum (forum) og Tre Vertshus; som idet Paulus hadde sett, da han hadde gitt takk til gud, mottok han mot.

28:16  Og da vi kom til Roma, overgav centurionen fangene til herskeren over hæren; men Paulus ble tillatt å bli i henhold til seg selv, med soldaten som voktet ham.

28:17  Og det skjedde, at Paulus etter tre dager kalte sammen de som var fremst av Jødene; og idet de hadde kommet sammen, sa han til dem, Menn, brødre, da jeg hadde gjort ingenting imot folket eller vanene til fedrene, ble jeg, en fange fra Jerusalem, overgitt til Romernes hender;

28:18  som, da de hadde bedømt meg, ville fraløse meg, på grunn av at det var ingen årsak av død i meg.

28:19  Og idet Jødene sa imot, ble jeg nødvendiggjort å påkalle Cæsar, ikke som om jeg hadde noe å anklage nasjonen min for.

28:20  På grunn av denne årsak, derfor, bønnfalte jeg dere for å se dere og tale til dere; for på grunn av Israels håp, ligger dette bånd omkring meg.

28:21  Og de sa til ham, Vi tok imot verken dokumenter om deg fra Judea, heller ikke, idet de hadde kommet, fortalte noen av brødrene om deg eller talte ondskapsfullt.

28:22  Men vi anser det som verdig å høre fra deg hva du tenker på; for, virkelig, det er kjent for oss angående denne sekten at den blir sagt imot overalt.

28:23  Og da de hadde fastsatt en dag for ham, kom flere av dem til ham til husrommet; til hvem han utla idet han vitnet gjennomgående om guds kongerike óg overbeviste dem om de ting angående Jesus, både ut fra Moses' lov og forutsierne, fra ved daggry inntil kveld.

28:24  Og noen, virkelig, ble overbeviste om de ting som ble sagt, og andre var vantro.

28:25  Og idet de var uenige mot hverandre, fraløstes de, idet Paulus hadde sagt ett ord, At Ånden den hellige talte godt gjennom forutsieren Jesaja mot fedrene våre,

28:26  idet han sa, Gå til dette folket og si, Med hørsel skal dere høre og ikke i det hele tatt forstå; og idet dere ser skal dere se, og ikke i det hele tatt skjelne;

28:27  for dette folkets hjerte har blitt gjort tykt, og med ørene hører de tungt, og øynene deres lukket de; for at de ikke skulle se med øynene, og høre med ørene, og forstå med hjertene, og vende om, og jeg skulle helbrede dem.

28:28  La det derfor være kjent for dere, at guds redning ble utsendt til nasjonene, de også skal høre.

28:29  Og idet han hadde sagt disse ting, gikk Jødene bort, idet de hadde stor diskusjon blant seg selv.

28:30  Og Paulus ble to hele år i eget leid hus, og mottok alle som gikk inn til ham,

28:31  idet han proklamerte guds kongerike, og idet han lærte bort de ting angående herren Jesus Salvede, med all fritalenhet, uhindret.